Dit du følger meg | dikt
«Dit du følger meg» av Kirsti Hole beretter om livsomveltende erfaringer når forfatteren brått rammes av aggressiv kreft. Et hardt behandlingsløp venter, og utfallet er ikke gitt på forhånd. Hun velger å gå mørket i møte med tillit til at Guds blikk er et virkelig blikk. Underveis preges bibelske motiver inn i hverdagen, som troshandlinger uten forventning eller betingelse om et erfart gudsnærvær. Med poetisk kraft og språklig styrke formidles virkelighetspoesi med dypt alvor og intens livsvilje. Drypp av lakonisk humor bringer letthet inn i samlingen, og vakker melodisk og ledig rytmisk diktning er framtredende. Den menneskelige fortvilelse som følger med sykdomsforløpet, samt styrken i det religiøse, fester seg hos leseren. Er dette den fødte dikter? skrev Jan Jakob Tønseth i Morgenbladet om Kirsti Holes debut, «Døgnskrift».
«Dit du følger meg» av Kirsti Hole beretter om livsomveltende erfaringer når forfatteren brått rammes av aggressiv kreft. Et hardt behandlingsløp venter, og utfallet er ikke gitt på forhånd. Hun velger å gå mørket i møte med tillit til at Guds blikk er et virkelig blikk. Underveis preges bibelske motiver inn i hverdagen, som troshandlinger uten forventning eller betingelse om et erfart gudsnærvær.
Med poetisk kraft og språklig styrke formidles virkelighetspoesi med dypt alvor og intens livsvilje.
Drypp av lakonisk humor bringer letthet inn i samlingen, og vakker melodisk og ledig rytmisk diktning er framtredende. Den menneskelige fortvilelse som følger med sykdomsforløpet, samt styrken i det religiøse, fester seg hos leseren.
Er dette den fødte dikter? skrev Jan Jakob Tønseth i Morgenbladet om Kirsti Holes debut, «Døgnskrift».
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
<strong>Dit</strong> <strong>du</strong> <strong>følger</strong> <strong>meg</strong>
Kirsti Hole<br />
<strong>Dit</strong> <strong>du</strong><br />
<strong>følger</strong> <strong>meg</strong><br />
Efrem forlag © 2021
Jairus’ datter<br />
I.<br />
Først visnet fargene<br />
Så sloktes stemmene,<br />
fottrinnene over gulvet,<br />
gråten bak dørene<br />
Pusten fant ikke veien<br />
Hjertet la seg ned<br />
i skyggen sin<br />
Jeg var død …<br />
5
I.
Kobberslangen | 4 Mos 21,8-9<br />
I.<br />
Jeg ser Moses<br />
bøyd over kobberet<br />
med lydighetsrynker i panna,<br />
med hendenes ubrutte tillit<br />
smir han en kobberslange,<br />
setter den på en stang,<br />
venter, hviler<br />
med ett avmektig<br />
Serafslangene er i leiren<br />
og alt han har<br />
er en kobbergjenstand<br />
å løfte blikket på<br />
9
II.<br />
Jeg husker mitt eget slangebitt,<br />
husker lukten av sykdom<br />
fremmed for <strong>meg</strong>, Moses<br />
Men nå var den min,<br />
lot seg ikke vaske bort<br />
Inn i årene<br />
rant motgiften, tok opp kampen<br />
på mine vegne<br />
Alt jeg kunne gjøre<br />
på iskledt slagmark<br />
var å se deg,<br />
Jesus, i det lille<br />
krusifikset av stål<br />
som jeg satte i vin<strong>du</strong>skarmen<br />
Og jeg tror<br />
<strong>du</strong> så tilbake<br />
også<br />
når jeg lukket øynene<br />
10
Imellom oss<br />
Jeg er så kald,<br />
Gud. Du er<br />
varm. Jeg strekker hendene frem<br />
Det er en brennende tornebusk<br />
imellom oss<br />
Jeg legger <strong>meg</strong> ned på bakken,<br />
lytter til hjerteslagene<br />
dine<br />
fra den andre siden<br />
til det blir stille inni <strong>meg</strong><br />
13
Tenk på noe godt<br />
Tenk på noe godt<br />
sier anestesisykepleieren,<br />
og jeg tenker grønt<br />
gress,<br />
bare grønt gress,<br />
trenger som den sauen<br />
jeg er, friskt beite<br />
jeg har blitt mager<br />
Hyrden løfter <strong>meg</strong> ned fra skuldrene,<br />
lar <strong>meg</strong> hvile ved vannet<br />
mens legen går inn med laparoskopet,<br />
henter ut en forstørret lymfeknute eller to<br />
til biopsi<br />
Det er mange å ta av<br />
14
Sykesalvingen | Jak 5,14<br />
Jeg kaller til <strong>meg</strong> soknepresten<br />
Han kommer med liturgien<br />
og bønnene jeg en gang fant,<br />
gyllen olivenolje,<br />
en liten skål å helle den i,<br />
en dråpe aromatisk olje<br />
brer seg inn, bunnløs<br />
i omtanke<br />
Han dypper fingeren i oljen<br />
og tegner korset i panna mi<br />
og i håndflatene, slik<br />
jeg ønsker det<br />
og jeg tenker<br />
Fader, Sønn og Hellig ånd:<br />
Nå er <strong>du</strong> her, med ditt tegn<br />
er jeg merket<br />
Jeg vet ikke hva som skal skje<br />
med <strong>meg</strong>. Vet <strong>du</strong>?<br />
Hver dag på nytt<br />
legger jeg hodet i hendene<br />
15
dine. Det er det eneste stedet<br />
på leden<br />
hvor jeg kjenner <strong>meg</strong> igjen<br />
Er noen blant dere syke?<br />
Han skal kalle til seg menighetens eldste,<br />
og de skal be over ham<br />
og salve ham med olje i Herrens navn.<br />
16
Den første medpasienten<br />
Medpasienten min<br />
kommer ut av badet,<br />
vi ser beskjedent på hverandre og utveksler<br />
navn<br />
Hun folder hendene sammen foran brystet<br />
og håper vi begge får sove godt<br />
Jeg gjør den samme gesten, drister <strong>meg</strong><br />
til å si Gud<br />
velsigne oss. Men hun<br />
har tatt ut høreapparatet og blir borte<br />
under dyna, bitteliten og gammel<br />
Jeg sitter på sengekanten<br />
og stirrer på innsovningstabletten<br />
i et beger foran <strong>meg</strong>. Vinden blåser grått<br />
og trærne har ingenting på seg<br />
Hun vrir seg en stund frem og tilbake<br />
før jeg hører en lav hvisken, hun ber<br />
Fadervår på gamlemåten, helliget vorde<br />
ditt navn<br />
komme ditt rike<br />
17
skje din vilje<br />
I tårer<br />
hvisker jeg med<br />
ordene blir oppbløtte<br />
Hun hører <strong>meg</strong> ikke likevel,<br />
men nå er vi to<br />
18
Nattevakta<br />
Innsovningstabletten<br />
får ikke noe å utrette hos <strong>meg</strong>,<br />
jeg går mellom seng og toalett<br />
hele natta<br />
inntil nattevakta fanger <strong>meg</strong> opp,<br />
kommer med varmeflaske, buljong og salte kjeks<br />
Omsorgen hennes har ikke noe punktum,<br />
jeg kan alltid ringe på henne<br />
forsikrer hun, jeg <strong>følger</strong> henne med blikket<br />
som en i havsnød<br />
sikter mot det faste punktet<br />
Klokka blir fem<br />
og hodeputa hvisker noe til <strong>meg</strong><br />
i søvne<br />
19
<strong>Dit</strong> <strong>du</strong> <strong>følger</strong> <strong>meg</strong> beretter om livsomveltende erfaringer<br />
når forfatteren brått rammes av aggressiv kreft. Et hardt<br />
behandlingsløp venter, og utfallet er ikke gitt på forhånd.<br />
Hun velger å gå mørket i møte med tillit til at Guds blikk<br />
er et virkelig blikk. Underveis preges bibelske motiver<br />
inn i hverdagen, som troshandlinger, uten forventning<br />
eller betingelse om et erfart gudsnærvær.<br />
Med poetisk kraft og språklig styrke formidles<br />
virkelighets poesi med dypt alvor og intens livsvilje.<br />
Drypp av lakonisk humor bringer letthet inn i samlingen,<br />
og vakker melodisk og ledig rytmisk <strong>dikt</strong>ning er<br />
framtredende. Den menneskelige fortvilelse som <strong>følger</strong><br />
med sykdomsforløpet, samt styrken i det religiøse, fester<br />
seg hos leseren.<br />
Om Kirsti Holes <strong>dikt</strong>debut, Døgnskrift:<br />
«Er dette den fødte <strong>dikt</strong>er?»<br />
Jan Jakob Tønseth, Morgenbladet.<br />
ISBN 978-82-92922-71-2<br />
9 788292 922712<br />
www.efremforlag.no
Change language