Unikum desember 2020

JULEØNSKE
Illustrasjoner: ldinka & yuliya_derbisheva // Stock.Adobe.com
Den ville aldri la seg kontrolleres, styres eller overtales.
Den vonde sannheten var at Helene var for
god for denne verdenen. Og det å kunne se henne
ved sin side – like vakker som alltid – var for godt
til å være sant.
«Nei, ikke takk meg. Jeg skulle gjort så mye mer …
Forstått deg bedre – hjulpet - eller bare sagt noe!».
Varsomt la hun armene sine rundt halsen hans, og
trakk han inntil seg.
«Det ville ikke ha forandret noe. Det er på tide å
la meg gå».
Panikken slo han som en knyttneve i magen.
Han tviholdt rundt henne; i et desperat forsøk på
å aldri gi slipp.
«… Men hva skal jeg gjøre de dagene jeg savner
deg mest?»
Hun gav han et forsiktig klapp på ryggen, før hun
trakk seg unna og åpnet vinduet. Den sure vinterkulda
trengte seg inn i bilen, og vekket han opp
fra den døsige vinterdvalen. Stormen utenfor gav
henne en god ide.
«Når smerten føles uutholdelig og du trenger
meg med din side, så må du ta deg en gåtur!»
«En gåtur?»
«Ja … På den måten kan du høre meg i hvert
skritt – se meg i alle julelysene – og føle meg i
varmen som omfavner deg da du kommer inn
fra kulda».
Med hånden plassert på hjertet, mistet han sine
ord. Det å beskrive meningsløsheten han satt igjen
med, var rett og slett umulig. Var det nå han skulle
godta at hun var borte? At det ikke var mer å gjøre,
enn å la seg druknes av ingentinghetens tomhet.
«Unnskyld, jeg beklager …
men jeg må være egoistisk en siste gang …»
Fortvilelsen gjorde han trøtt. Det var som om han
hadde ingen krefter igjen å kjempe med. Det var
på tide å innrømme tapet. La henne snakke, og for
første gang lytte til hva hun hadde å si.
«Jeg trenger at du har det bra. At du ler og smiler
mye! Lev så godt du bare kan, okei?
… Det er mitt juleønske»
Det hjertevarme smilet hennes indikerte at møtet
var over. Hun hadde endelig fått sagt alt hun
ønsket å si. Stående med bildøra på gløtt, stoppet
hun opp et øyeblikk. Tenkte seg om en stund, før
hun nølende stakk hodet inn døra.
«En siste ting … Kutt ut røyken, okei?»
Og med det sagt,
så var hun borte.
Atter en gang satt en ung mann alene i bilen. Idet
han løftet blikket, trengte månen seg gjennom
skyene. Det blikkstille havet jålet seg i glansen
av måneskinnet. Kevin måtte smile
for seg selv. Det var så typisk Helene;
å ta med seg vinden, for å
la juleroen senke seg over
byen.
«Faen heller Helene, du vet ikke hvordan det
er.
Åssen det føles å …».