You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
KULTUR
Kreativitet i en
Adrian McAllister
Kulturredaktør
A Drongo is a bird that imitates and manipulates other animals to get what it
wants. Drongo the eight-piece is playing super disco, krautrock, afrobeat, or
noise rock, depending on who you ask.
Studier siden mars 2020 har vært en tung affære. Å
omstille måten vi arbeider på som studenter har vært
utfordrende for de fleste, kunstfagstudenter kanskje
aller mest (jeg er jo partisk da selvfølgelig). Likevel er
det flere som har fått til å skape kunsten sin til tross
for mange hindringer. Et av disse menneskene er
Hans Uhre og bandet Drongo. Unikum satte seg ned
med Hans for å snakke om hvordan en kan lage album
og bygge en fanbase under lockdown.
30
Først: Hvem er Hans?
- Jeg tar master i Rytmisk musikk. Snart ferdig nå
heldigvis. Er i fra Trøndelag, fra
Frosta uten D. Spiller trommer
og produserer musikk. Jeg innså
faktisk her om dagen at det er ti
år siden første utgivelse som jeg
har mikset ble spilt inn. I hvert fall
den første jeg synes ble bra, hehe.
Jeg kommer jo fra en sånn rock og
støyrock bakgrunn. Har turnert
en del på sånne pønkersteder.
Har det vært en slags modningsprosess
da på en måte? Ikke at det
å spille pønk er barnslig da.
- Nei, for meg har det nesten gått
andre veien tror jeg. På videregående
var jeg mye mere opptatt av
klassisk musikk og den slags. Jeg
har egentlig gått fra mere kompleks
og litt rar musikk til det mere primale da. Jeg
tror det er uttrykkskraften som interesserer meg snarere
enn det du spiller på en måte. Det er derfor jeg
er interessert i improvisasjonsmusikk, der er det er
gitt at det er de som spiller som skaper musikken.
DEMOKRATISK MUSIKK
Drongo sin musikk baserer seg mye på kollektiv improvisasjon,
men det er alltid orden i kaoset. Det skal
alltid være dansbart og moro. Et slikt eksperimentelt
ensemble er en ting som ofte oppstår spontant og
Drongo kan spores tilbake til en jam på Vaktbua på
Odderøya.
Drongs
Albumcover
- Første inkarnasjon av bandet var jo en kvintett. Vi
hadde bare lagd noen riff også hatt en gig på Vaktbua
der det ikke var noen plan. Siden da har vi jo spilt der
mange ganger. Det er digg å bare ha en sånn plass der
man bare kan dukke opp å spille.
- Jeg vet ikke helt hvordan vi endte opp på sporet
vårt, men på et eller annet tidspunkt bare begynte
vi å leke oss med konseptet om rammer. Jeg har jo
alltid vært fascinert av nettopp det med rammer da.
En låt er jo bare et sett med retningslinjer for hva du
skal spille innenfor den gitte tiden om man skal være
så pragmatisk på det. Men hva om de retningslinjene
ikke sier så mye om tonene du skal
spille da? Hva om de handler om tonelengden
for eksempel? Eller sånn som
i låten vår «Hester» da, der vi tenkte
at alle kun får lov til å spille en tone
om gangen, men så skal vi få det til å
låte som en akkord likevel. Det blir jo
til at man finner et uttrykk etter hvert.
Vi jobbet veldig mye med å finne estetikken
vår heller enn konkrete låter.
De fleste låtene har blitt til ved at vi
har tenkt «Kan vi prøve ut den «greia»
her? Og så på et eller annet tidspunkt
har det bare blitt en låt.
Noe som har vært vanskeligere for
musikkstudenter dette siste året har
vært nettopp det å kunne spille mye
sammen og teste mye ting. Drongo var
heldige med å ha fått satt mange timer
inn på øvingsrommet før pandemien traff.
- Vi jobbet jo så sykt mye med dette her i 2019, så da
vi spilte inn det albumet som kom ut nå, så var alt det
gjort «live» i en kjellerstue. Og det gikk jo helt fint siden
vi hadde øvd såpass mye, og ikke bare på låtene,
men på idéene bak også.
- Så da 2020 kom og hele verden gikk til helvete var
vi jo sykt nærme å spikre mange gigs. Albumet skulle
slippes den sommeren. Så stoppet alt. Det var nok
mest bitterhet i starten. Det tok et par måneder før
vi virkelig skjønte hvordan året kom til å bli tror jeg.