JANUARY_UNIKUM_WEB

AK TUELT
Vinterempati 101
Ida Marie Bruun
Skribent
Illustrasjon: Freepik // freepik
Det kan være skikkelig vanskelig å vite hvordan man skal møte en
venn som ikke har det bra. I tillegg til de som opplever sorg eller
sliter med psykiske plager, opplever hele 5-10% av befolkningen
det vi kaller vinterdepresjon. Dette kan være usynlig, eller av og
til innebære isolasjon og dårlige vaner. Hvordan skal vi forholde
oss med empati til de som sliter, og kan vi hindre dem i å ta dårlige
valg?
Vinterdepresjon er en mild eller moderat form for depresjon som
slår inn i vinterhalvåret. Det følger gjerne mørketiden, og blir
bedre igjen når dagene blir lengre. Kanskje legger du merke til at
vennen din trekker seg unna, isolerer seg og slutter å stille opp for
deg. Kanskje de slutter å ta vare på seg selv, tar dårlige valg, eller
virker likegyldige og apatiske til ting de før har likt.
Vår første reaksjon er ofte å ville hjelpe. Velmenende råd kommer
automatisk på løpende bånd når noen vi er glade i plutselig tar
dårlige valg for seg selv eller ikke har det bra. Vi vil så gjerne gjøre
eller si noe som kan forandre situasjonen. Vi vil gjerne hjelpe til å
finne løsningen. Men her er det viktig å trå varsomt.
Råd kan overraskende nok oppleves som bagatellisering av
problemet, eller som kritikk. Er man deprimert, så kan et vennlig
forslag om å gå turer ute høres ut som «hvis du bare hadde gått litt
mer tur, så ville alle problemene dine vært løst». Depresjon kalles
også «å være syk i viljen», og med god grunn. Problemet er ikke at
man ikke vet hva som er bra, men at man ikke evner å gjennomføre
det. Å bli minnet på tingene man ikke lenger orker å gjøre, kan
gjøre vondt verre.
Det er også viktig å huske på at vi bare vet det lille som blir delt
med oss. Vi ser ikke hele det kompliserte bildet, hva som har ført
til at noen har det vanskelig, eller deres unike behov og måte å
fungere på. Vi vet heller ikke alt vedkommende prøver eller gjør
når vi ikke ser på. Det er et dårlig grunnlag å basere råd på. Det
er ofte veldig sammensatt når vi ikke har det bra, og det finnes
mest sannsynlig ikke én enkel løsning. Man kan derfor føle seg
misforstått når noen kommer med urealistisk enkle løsninger, eller
råd som kanskje er helt irrelevante for den som sliter. Du kan ikke,
og skal ikke behandle eller redde din venn. Du kan bare støtte dem.
En bedre ide enn å komme med råd, er å gjøre det enklere for
vedkommende å få positivinput. Inviter med på en tur, tilby deg
å lage mat til dere, inviter til kosekveld – uten noe press om å bli
med. Gjør sosiale aktiviteter tilgjengelige og lavterskel. Kom heller
med oppmuntringer enn med råd. I stedet for «har du prøvd å
trene?» kan du kanskje prøve «jeg vil bare minne deg på at du er
super, og at du og kroppen din er verdt å ta vare på!» Og i stedet
for «det hjelper ikke å sitte alene, du burde komme deg mer ut»,
prøv «vi savner deg, du er så gøy å være sammen med». En god
tommelfingerregel er å droppe ordet «burde» fullstendig.
Og kanskje enda bedre enn oppmuntringer og tilrettelegging: lytt.
Øv deg på å ikke komme med løsninger og råd, men å bare validere
det personen uttrykker. «Det høres veldig frustrerende ut». «Takk
for at du delte dette med meg». «Så vondt at du har det sånn». Det
å tillate kjipe ting å være kjipt, er en viktig del av det å bearbeide
følelsene for å kunne komme seg videre fra dem senere.
4