51104568

Behandling av rusmiddelavhengighet 11
Verdens Helseorganisasjon, WHO, erklærte alkoholisme som en sykdom i 1951, og
the American Medical Association, AMA, gjorde det samme i 1956. En av de viktige
bidragsyterne til anerkjennelsen av avhengighet som en sykdom var E. M Jellinek, som
argumenterte for at alkoholisme var en sykdomstilstand (Jellinek, 1960). Anonyme
Alkoholikere fremmet som nevnt synet på alkoholisme som sykdom allerede på 30-tallet.
Frem til 1970- tallet stod sykdomsmodellen sterkt i Norge, og institusjonene var i stor grad
basert på AA’s 12-trinns modell.
Avhengighet som et sosialt problem. I løpet av 60-tallet skjedde det en endring i synet
på avhengighet, og dette skyldes nok først og fremst endring i omfang og type rusmidler. Det
skjedde en endring i hvilke stoffer man så på som rusmidler, og det skjedde en endring i
hvordan man så på bruken av disse stoffene. Før den kraftige økningen av narkotiske stoffer
på 60-tallet ble for eksempel amfetaminliknende stoffer benyttet av mange for å holde seg
våken eller øke prestasjonen, uten at dette ble sett på som rusmidler. Synet på bruk av
amfetamin endret seg først da rusmiddelbrukere definerte virkningen av dette stoffet som
«rus» på 60- og 70-tallet (Fekjær, 2004). Denne omdefineringen førte til en endring i synet på
bruken og effekten av amfetamin og andre stoffer, og førte videre til at synet på avhengighet
endret seg. Fjær (2004) peker på hvordan ruspolitikken på 70-tallet ble mer innskrenket og
mindre liberal, på tross av øket liberalisering innen psykiatri, utdanning og kriminalpolitikk.
Det fantes liberale talsmenn også innen ruspolitikken, særlig innen kriminologifeltet. Det var
likevel en dominerende oppfatning og enighet om at rus ikke var en privatsak, og at bruk av
rusmidler representerte en fare både for individet selv og for miljøet rundt individet. Rus ble
slik i løpet av 70- tallet definert som et samfunnsmessig og sosialt problem.
Det ble opprettet en rekke alternative behandlingstiltak på 70 og 80- tallet, i form av
kollektiver og terapeutiske samfunn (Fekjær, 2004). Den behandlingsfaglige tankegangen bak
disse var knyttet til sosialfaglige perspektiver, med fokus på å bygge opp selvrespekt og
sosiale ferdigheter hos de rusmiddelavhengige. De fleste av disse behandlingsstedene ble etter
hvert nedlagt, men noen eksisterer fortsatt i form av langtidsbehandling.
Et øket nevrofysiologisk og biologisk fokus. På slutten av 1980- tallet gjorde man
nevrofysiologiske funn som førte til mer fokus på biologiske forklaringer på avhengighet.
Forskere i amerikanske laboratorier fant at rusmidler gav en økning av stoffet dopamin i
nucleus accumbens. Det er dette som senere har blitt kalt hjernens belønningssenter, og det
forekommer også en økning av dopamin i nucleus accumbens i forbindelse med måltider og
sex. Det har likevel aldri vært et ensidig rådende biologisk syn på avhengighet, noe som
antagelig kan tilskrives kompleksiteten i fenomenet avhengighet per se. Dyrestudier viser at