51104568

Behandling av rusmiddelavhengighet 20
omvendt. Det finnes slik ikke noe hinder for en erkjennelse av at tanker, ønsker, motiver,
verdier og andre mentale fenomener kan dominere kroppslige funksjoner, her i form av
rusmiddelbruk. Det følger også av denne symptomatiske tenkningen at det ikke vil hjelpe å ta
tak i rusproblemet hvis man ikke også tar tak i problematikken som ligger til grunn for ønsket
om å ruse seg. Schaler mener at rusavhengighet ikke er så enkelt som de biokjemiske
endringene rusmiddelbruken forårsaker i hjernen, og at det er det adferdsmessige i rusbruk
som veier tyngst. Symptommodellen antar at riktig behandling av de bakenforliggende
psykiske problemene vil medføre reduksjon i behovet for rusmidler. Man når avhengighet har
oppstått vil det ofte være andre årsaker til å fortsette rusbruken enn det var for å begynne med
rusmidler. Et eksempel på dette er hvordan betingede responser kan utløse abstinens. Det ser
slik ut til at synet på avhengighet som sykdom eller symptom ikke utelukker hverandre, men
kan utfylle hverandre.
Hva Sier Forskningen?
Det er gjort mange interessante funn som belyser debatten om avhengighet som
sykdom, blant annet forsøk utført for å kartlegge de kroppslige virkningene av opiatstoffer.
Ved Harvard Medical School ble det på femtitallet utført et studie hvor man undersøkte
friske, syke og rusmiddelavhengige, og hvor de ble gitt placebo, morfin, heroin, amfetamin og
et sovemiddel/barbiturat. Personene visste ikke hva slags stoffer de fikk. Denne studien fant
det som også har blitt funnet i senere studier; de aller fleste av forsøkspersonene syntes
virkningen av opiater var ubehagelige, og de ønsket ikke å få de om igjen. Dette gjaldt ikke de
rusmiddelavhengige som var med i forsøket. De fleste forsøkspersonene oppfattet
amfetaminets virkning som behagelig, mens placebo og sovemiddel ble vurdert nøytralt
(Lasagna, Von Felsinger & Beecher, 1955). Disse resultatene er svært interessante for
definisjonen av avhengighet. Hvis virkningen i utgangspunktet er ubehagelig, og
forsøkspersoner som får opiater ikke ønsker å få de igjen, vil det da si at opiatmisbruk skyldes
sosiale faktorer, i alle fall i begynnelsen? Er det som Leshner hevder, at bruk av rusmidler
fører til avhengighet på grunn av biokjemiske endringer i hjernen? Hvorfor blir noen
avhengige misbrukere av et stoff, mens flertallet som prøver det ikke blir misbrukere? Ifølge
Fekjær (2004) viser alle undersøkelser at de fleste «tunge» misbrukere, det vil si daglige
brukere av heroin med sprøyter, har hatt store personlige problemer før de ble
rusmiddelavhengige. Fekjær påpeker også at det finnes mange måteholdsbrukere av illegale
stoffer, som bruker heroin eller amfetamin, men som ikke bruker det daglig. Slik kan det se ut
til at rusmisbruk er mer et symptom enn en ren fysiologisk avhengighet til stoffet, og at de
som blir rusmiddelavhengige gjerne har bakenforliggende problemer som utløser rusmisbruk.