51104568

Behandling av rusmiddelavhengighet 19
hjernen så sterke at biokjemien overvinner viljestyrken til individet. Bruk av rusmidler fører
til endringer i humør, hukommelse, persepsjon og følelsesmessige tilstander, og disse
endringene er langvarige. Selv om et individ slutter å bruke rusmidler vil endringene i
biokjemien vedvare, i alle fall over en lengre periode. Leshner mener slik at det er vanskelig
både å slutte med rusmidlet og å ikke begynne igjen, fordi både hukommelse, emosjoner,
persepsjon og andre mekanismer har blitt endret til å fungere aktivert av rusmidlet, og slik vil
trigge sug og ønske om å bruke rusmidlet igjen. Leshner påpeker at alt ikke kan tilskrives
biokjemi når det gjelder rusmiddelavhengighet, fordi det å begynne å bruke rusmidler er en
valgt, frivillig handling individet velger å gjøre av ulike årsaker. Biologiske og
adferdsmessige forklaringer trenger ikke være motstridende, derimot kan de være utfyllende
og integrerbare. Leshners hovedpoeng er likevel at avhengighet per se er en biokjemisk
hjernesykdom, fordi rusmidler endrer hjernens biokjemi. Han mener at det viktige ikke er å se
på årsaken til at man valgte å bruke rusmidler i første omgang, men hvorvidt rusmidler
forårsaker det vi kjenner som selve kjernen i avhengighetsadferd: ukontrollerbart og
tvangsmessig (compulsive) sug etter rusmiddelet, og bruk på tross av negative konsekvenser.
Avhengighet kan slik defineres som en hjernesykdom uttrykt i tvangsmessig (compulsive)
adferd. Ved å se på avhengighet som en sykdom mener Leshner at vi bedre kan forstå hvorfor
det ikke enkelt lar seg gjøre å behandle folk for avhengighet, og hvorfor mange individer ikke
klarer å komme seg ut av rusmiddelavhengighet på egen hånd. Sykdomsmodellen kan åpne
for mer medikamentell behandling av avhengighet, fordi økt kunnskap om biokjemi vil kunne
føre til økt kunnskap om ikke-avhengighetsskapende legemidler som kan brukes for å få et
individ ut av abstinens og avhengighet. Noen vil kanskje også hevde at helsevesenet
fraskriver seg behandlingsansvaret for rusmiddelmisbrukere hvis man fraskriver avhengighet
som en sykdom og heller ser på det som et individuelt valg. Hvis både det å begynne å bruke
rusmidler, men også det å fortsette med et langvarig misbruk kan tilskrives viljestyrke,
motivasjon og valg, vil jo også alt ansvar for avhengighet, avrusning og behandling falle på
det enkelte individ.
Schaler (2005) mener på den annen side at avhengighet er en adferd, ikke en sykdom.
Han hevder at det må skilles mellom en handling og dens resultater, og at adferd som kan
forårsake sykdom ikke nødvendigvis er en sykdom i seg selv. De endringene som skjer i
hjernens biokjemi som følge av rusmiddelbruk er ifølge Schaler kun et mål på rusbruken som
skjer eller har skjedd i kroppen, og ikke årsaken til avhengighet i seg selv. Schaler påpeker at
vi ofte gjør feil når vi finner paralleller mellom fysiologiske og mentale prosesser, fordi vi da
antar at det er den fysiologiske prosessen som ligger til grunn for den mentale, og ikke