« Mikael » Skulptur i gran av Øystein Viem 14 <strong>Spenningsnytt</strong> nr.1, <strong>februar</strong> 2011 en pause fra bokstavene.....
Fra nøkler til Nepper Ingar: Jeg har lest intervjuet ditt, i <strong>Spenningsnytt</strong> nr.2, 2010, med Fadnes og Leira, og anmeldelsen av deres nye bok, Læringsnøkkelen. Det er noe jeg blir opptatt av når jeg leser det, og det er vanskelig å være helt klar, og jeg merker det taper seg litt idet jeg skal sette meg ned og prøve å formulere hva det er. Jeg får bare begynne et sted. Jeg tenker på i hvor stor grad det er riktig at "at det de har kommet fram til er noe helt nytt"? Jeg synes du får fram i spørsmålsstillingen din i intervjuet, og også i anmeldelsen av boka, at mye av dette virker kjent i faget vårt. Hva er det i vårt fag som gjør at det fort blir til "noe helt nytt"? Det er mange eksempler på det innen vårt fagfelt. Jfr. Lillemor Johnsen, Gerda Boyesen, og GFM og ROK. Alle med viktige bidrag, men de blir små ved å stå alene. Vi må vi slutte med å tenke at "vi" har funnet opp kruttet på nytt! Vi har ikke det! Vi må tåle at vi jobber og tenker ulikt om det samme. Kan det være noe i faget vårt som er så sjeldent at vi gjør det mer betydningsfullt enn det det er, idet vi tror vi har oppdaget noe nytt? Hva er det som skal til for at vi blir flinkere til å la "ny kunnskap" få virke inn på det vi kan, og det vi driver med? Jeg tenker på formen på forrige årsmøteseminar, på Hamar. Jeg mener det er en fin form å møtes på, og bruke litt tid på å utvikle det "vi er opptatt av for tiden". Skape et rom for å dele erfaringer hvor nyanser kan vokse frem. At det blir gitt mere tid, slik at kunnskapen og erfaringene kan bli diskutert og nyansert. Og dermed brakt INN I faget vårt! Når det gjelder denne boka, er det ingen tvil om at det er kunnskap som Brodal (medforfatter) kan underbygge våre praksiserfaringer med. En sårt tiltrengt vitenskapeliggjøring av faget vårt. Jeg mener vi som Faggruppe burde bli enda flinkere til å dra inn all den kunnskapen og erfaringen som blir til. I praksis, i studier, i bokskriving og i kursaktiviter. Både det som har vært, og det som er. Det er noe grunnleggende felles som ligger i bunnen, mener jeg. Noe som i alle år har vært sentralt i Fysioterapifaget, og som har blitt videreutviklet i PMF. (IN- SPEKSJON-FUNKSJON-PALPASJON, fra grunnutdanninga. Aadel Bülow Hansen og Trygve Braatøys DEBATT En filosofisk mailveksling mellom Ingvar Kvebæk og Ellinor Alstad som beveger seg fra Fadnes/ Leira/Brodals "Balansenøkler" til Steen Nepper Larsen som vi snart får møte i Trondheim på årsmøteseminar! Ingar Kvebæk: Medforfatter av "Bevegelse, liv og forandring", deltaker i prosjektgruppa bak "Gudrun Øvreberg. Et liv i bevegelse", medarrangør av Årsmøteseminaret 2010 og pådriver for "Open space" (faglig diskusjonsforum) i vår faggruppe. Ellinor Alstad: Forfatter av intervjuet med Britt Fadnes og Kirsti Leira og bokanmeldelse av deres og Per Brodals "Balansenøkler" i <strong>Spenningsnytt</strong> nr 2, juni 2010. unike oppdagelser, REAKSJON. REFLEK-SJON fra videreutdanninga, og så den viktige UTFORSK- NINGEN i oss alle). Det er noe i språket jeg blir spesielt opptatt av i noen av utsagnene som kommer fram i intervjuet. Det er ord som "nøkler", "mestring", "konkret", "sjefe over", "hemmelige kort du kan spille ut". Selvfølgelig, og dessverre, er det lett å bli fasinert av slike ord, men jeg mener de "forfører vår forstand og forhekser vår fornuft" (Wittgenstein). Og spesielt når man arbeider med det kroppslige, hvor det meste ikke er konkret. Og hvor terapien består i å følge med i en utvikling mot noe annet, som forhåpentligvis er bedre. Hvem skal med sikkerhet kunne si hva det skulle være? Hvilken betydning "det biomekaniske" har hatt for dem overrasker meg også. Og ikke minst hvordan Gudrun Øvrberg blir definert som det, selvom jeg har hørt det før. Det er ikke sant! Gudrun er ikke "biomekanisk"!!!! Og jeg står kanskje også i fare for å bli sett på som det, automatisk, fordi jeg har "gått i læra" hos henne. Det burde ikke være overraskende for "oss" at synssansen er så viktig for balansen, men det er fint at Brodal kan si mer om det. Det er viktig at "vi" kan hjelpe Brodal til virkelig å erkjenne bevegelsessansen (fordi den satt så langt inne - hm, ja nettopp). Tja, må stoppe her. Det er mye mer, det får være en begynnelse, det ble ikke som jeg hadde tenkt, det blir det aldri. Vet du forresten hvor det gule blir av på Løvetannen (se forsiden av <strong>Spenningsnytt</strong> juni 2010), og hvor den hvite frøballen rundt kommer fra, som blåser bort med vinden som en fallskjerm, og hvor lang tid denne "forvandlingen" tar? Ellinor: Det jeg likte med boka deres var jo nettopp det som ga gjenklang: når særlig Brodal, men også de to fysioene, setter noe teori på noe jeg har tenkt og erfart tidligere! <strong>Spenningsnytt</strong> nr. 1, <strong>februar</strong> 2011 15
Change language