Spenningsnytt februar 11.pdf

BOKTIPS
Anette Holmgren: Terapifortellinger - narrativ terapi i praksis
Tapir Akademisk forlag, Trondheim 2010
ISBN 978-82-519-2458-0
253 sider
kr 340,-
En dag jeg vandra rundt på biblioteket på leting etter en god roman for helga,
kom jeg over denne boka. Da jeg var midt oppe i en fase intenst opptatt av
fortellinger, gikk tittelen rett inn. Undertittelen pirra leselysten ytterligere:
narrativ terapi i praksis. Narrativ terapi har interessert meg helt siden jeg ble
introdusert for det gjennnom den tverrfaglige videreutdanningen i psykisk
helsearbeid. En nærmere titt på boka opplyste meg om at forfatteren i tillegg
arbeidet med ungdom, og boka ble lånt og lest med stor interesse. Jeg anbefaler
den virkelig til spesielt deg som arbeider med ungdom. Det veksles
mellom teori og praktiske eksempler på samtaler med ungdom. Forfatteren
deler sine refleksjoner og grunnlaget for de valg hun gjør underveis i samtalene,
og deler også mange praktiske erfaringer hun har gjort i møte med
ungdommer. Boka er lett å lese, og ga meg mange ting å tygge videre på, som
jeg har tatt med meg inn i møte med mine ungdommer.
For mer informasjon om forfatteren, se http://www.anetteholmgren.dk
Her er noen sitat, for å gi deg lyst til å lese: «Forfattere er ofte tilbakeholdne med å forklare handlingene til karakteren
sine, på samme måte som kunstnere er tilbakeholdne med å forklare kunstens "årsak". De vet at veien dit er kronglete og
mangslunken. Tilvarende bør terapeuter være tilbakeholden med å avkreve sine klienter forklaringer på det kunstverket
som kalles livet.»
«Narrativ terapi handler ikke om å erstatte negative fortellinger med positive fortellinger, men om å utvide antall
fortellinger».( Dette er noe av det samme som psykomotorisk fysioterapi er for meg: ikke å erstatte et bevegelesmønster
eller en holdning med en annen, men å utvide bevegelsesreportoaret).
«I denne refleksive bevegelsen vekk fra den umiddelbare opplevelsen kan man miste "kroppen" underveis. Det innebærer
at man ikke lenger kjenner det man snakker om, man bare tenker det. Det er viktig at man ikke reflekterer seg lenger
vekk enn at man fortsatt "kjenner" hva man snakker om. I det øyeblikket en samtale blir ren spekulasjon eller forestilling,
er det terapeutens oppgave å stille spørsmål som trekker det levde liv eller kroppen tilbake i samtalen. det gjøres enklest
ved å be om eksempler på det man snakker om.»
«Spørsmål som skaper mye refleksjon og mulig mening, men som ikke har noen effekt på klienten annet enn som tanker,
risikerer å bli utslettet av andre tanker etter kort tid. Tilsvarende vil spørsmål som bare skaper opplevelse og ikke
refleksjon, være vanskelig å fastholde i hukommelsen når følelsen forsvinner.»
«Poenget er at gjennom å gjøre en fortelling om en persons evner og kunnskap knyttet til for eksemple en fritidsinteresse
fyldigere, kan det skapes en plattform som gjør det mulig å snakke om vanskeligere deler av personens liv. Beskrivelser av
evner og ferdigheter er altså minst like verdifulle terapeutisk arbeid som beskrivelsen av problemer».
«I forsøket på å leve opp til normene, holder vi øye med oss selv og hverandre. det er altså ikke lenger noen maktperson
som holder øye med oss. I den moderne maktformen er hvert enkelt menneske sitt eget politi; hver enkelt holder øye
med seg selv og måler seg opp mot standardene man setter for seg selv og andre. Samtidig blir vi holdt øye med av
andre, på samme måte som de blir holdt øye med av oss. Ved å delta i normative bedømmelser av oss selv og andre,
holder vi oppsyn med eget og andres liv, og vi er derfor dypt involvert i mekanismene for sosial kontroll som er
karakteristiske for den moderne makten.»
«Ettersom det å mislykkes i å etterleve en viss norm samtidig kan ses på som normens mislykkede forsøk på å få
vedkommende til å prøve enda hardere, er det mulig å se på de handlingene en person synes uttrykker fiasko, som
motstandshandlinger mot normene».
Borghild Viem
Spenningsnytt nr. 1, februar 2011 21