Spenningsnytt februar 11.pdf

Fra nøkler til Nepper
Ingar:
Jeg har lest intervjuet ditt, i Spenningsnytt nr.2, 2010,
med Fadnes og Leira, og anmeldelsen av deres nye bok,
Læringsnøkkelen. Det er noe jeg blir opptatt av når jeg
leser det, og det er vanskelig å være helt klar, og jeg
merker det taper seg litt idet jeg skal sette meg ned og
prøve å formulere hva det er. Jeg får bare begynne et
sted. Jeg tenker på i hvor stor grad det er riktig at "at det
de har kommet fram til er noe helt nytt"? Jeg synes du får
fram i spørsmålsstillingen din i intervjuet, og også i anmeldelsen
av boka, at mye av dette virker kjent i faget
vårt. Hva er det i vårt fag som gjør at det fort blir til "noe
helt nytt"? Det er mange eksempler på det innen vårt
fagfelt. Jfr. Lillemor Johnsen, Gerda Boyesen, og GFM
og ROK. Alle med viktige bidrag, men de blir små ved å
stå alene. Vi må vi slutte med å tenke at "vi" har funnet
opp kruttet på nytt! Vi har ikke det! Vi må tåle at vi jobber
og tenker ulikt om det samme. Kan det være noe i
faget vårt som er så sjeldent at vi gjør det mer betydningsfullt
enn det det er, idet vi tror vi har oppdaget noe
nytt? Hva er det som skal til for at vi blir flinkere til å la
"ny kunnskap" få virke inn på det vi kan, og det vi driver
med? Jeg tenker på formen på forrige årsmøteseminar,
på Hamar. Jeg mener det er en fin form å møtes på, og
bruke litt tid på å utvikle det "vi er opptatt av for tiden".
Skape et rom for å dele erfaringer hvor nyanser kan
vokse frem. At det blir gitt mere tid, slik at kunnskapen
og erfaringene kan bli diskutert og nyansert. Og dermed
brakt INN I faget vårt!
Når det gjelder denne boka, er det ingen tvil om at det er
kunnskap som Brodal (medforfatter) kan underbygge
våre praksiserfaringer med. En sårt tiltrengt vitenskapeliggjøring
av faget vårt. Jeg mener vi som Faggruppe
burde bli enda flinkere til å dra inn all den kunnskapen
og erfaringen som blir til. I praksis, i studier, i bokskriving
og i kursaktiviter. Både det som har vært, og det
som er.
Det er noe grunnleggende felles som ligger i bunnen,
mener jeg. Noe som i alle år har vært sentralt i Fysioterapifaget,
og som har blitt videreutviklet i PMF. (IN-
SPEKSJON-FUNKSJON-PALPASJON, fra grunnutdanninga.
Aadel Bülow Hansen og Trygve Braatøys
DEBATT
En filosofisk mailveksling mellom Ingvar Kvebæk og Ellinor Alstad som beveger seg fra Fadnes/
Leira/Brodals "Balansenøkler" til Steen Nepper Larsen som vi snart får møte i Trondheim på
årsmøteseminar!
Ingar Kvebæk: Medforfatter av "Bevegelse, liv og forandring", deltaker i prosjektgruppa bak "Gudrun Øvreberg. Et liv i
bevegelse", medarrangør av Årsmøteseminaret 2010 og pådriver for "Open space" (faglig diskusjonsforum) i vår faggruppe.
Ellinor Alstad: Forfatter av intervjuet med Britt Fadnes og Kirsti Leira og bokanmeldelse av deres og Per Brodals "Balansenøkler"
i Spenningsnytt nr 2, juni 2010.
unike oppdagelser, REAKSJON. REFLEK-SJON fra
videreutdanninga, og så den viktige UTFORSK-
NINGEN i oss alle).
Det er noe i språket jeg blir spesielt opptatt av i noen av
utsagnene som kommer fram i intervjuet. Det er ord som
"nøkler", "mestring", "konkret", "sjefe over", "hemmelige
kort du kan spille ut". Selvfølgelig, og dessverre, er det
lett å bli fasinert av slike ord, men jeg mener de "forfører
vår forstand og forhekser vår fornuft" (Wittgenstein). Og
spesielt når man arbeider med det kroppslige, hvor det
meste ikke er konkret. Og hvor terapien består i å følge
med i en utvikling mot noe annet, som forhåpentligvis er
bedre. Hvem skal med sikkerhet kunne si hva det skulle
være?
Hvilken betydning "det biomekaniske" har hatt for dem
overrasker meg også. Og ikke minst hvordan Gudrun
Øvrberg blir definert som det, selvom jeg har hørt det
før. Det er ikke sant! Gudrun er ikke "biomekanisk"!!!!
Og jeg står kanskje også i fare for å bli sett på som det,
automatisk, fordi jeg har "gått i læra" hos henne.
Det burde ikke være overraskende for "oss" at synssansen
er så viktig for balansen, men det er fint at Brodal
kan si mer om det. Det er viktig at "vi" kan hjelpe Brodal
til virkelig å erkjenne bevegelsessansen (fordi den satt så
langt inne - hm, ja nettopp).
Tja, må stoppe her. Det er mye mer, det får være en begynnelse,
det ble ikke som jeg hadde tenkt, det blir det
aldri.
Vet du forresten hvor det gule blir av på Løvetannen (se
forsiden av Spenningsnytt juni 2010), og hvor den hvite
frøballen rundt kommer fra, som blåser bort med vinden
som en fallskjerm, og hvor lang tid denne
"forvandlingen" tar?
Ellinor:
Det jeg likte med boka deres var jo nettopp det som ga
gjenklang: når særlig Brodal, men også de to fysioene,
setter noe teori på noe jeg har tenkt og erfart tidligere!
Spenningsnytt nr. 1, februar 2011 15