Spenningsnytt februar 11.pdf

More documents

Recommendations

Info

Fysioterapeuter må støtte hverandre! Taushet er også et språk Tilbakeblikk på konferansen i Tromsø om ME/CFS, kommentar til Ellinor Alstad og Borghild Viem Av Merete Pihl Jeg har lest deres innlegg om ME-konferansen i Tromsø med stor interesse. Min hensikt med denne kommentaren er ikke å gå inn i selve ME-problematikken, men ta frem et anliggende som slo meg, da jeg hadde lest begge innleggene. Hvorfor ble ikke vår kollega Merete Sparre nevnt? Live Landmark, Vibeke Hammer, Anthony Robbins, Hans Petter Fundingsrud, Bjarte Stubhaug og Vegard Wyller ble nevnt, men ikke Sparre. 18 Spenningsnytt nr.1, februar 2011 DEBATT Det er to forhold jeg vil påpeke i denne sammenhengen. For det første: Sparre har 10 års erfaring i arbeidet med ME pasienter. Hun var med å gjennomføre de to første forskningsprosjektene vedrørende Merete Pihl. Foto: Alexander Pihl Gaarder ME i Norge og hun startet det første behandlingstilbudet til ME-syke. Dette er et tilbud som har blitt etterspurt og annerkjent uavhengig av hvilken "leir" man måtte tilhøre når det gjelder synet på ME. I sitt foredrag i Tromsø (som ligger tilgjengelig på internett), fremmer hun synspunkter som forener motsetninger i stedet for å øke polariseringen som har oppstått i det medisinske miljøet. Bare det kan være en god grunn til å nevne henne og det hun står for. For det andre, og det er et poeng i seg selv: Merete Sparre er psykomotorisk fysioterapeut, kollega, og hun var den eneste fysioterapeuten blandt foreleserne. Jeg synes det er viktig at vi støtter kollegaer når de uttaler seg offentlig, når de beveger seg utenfor behandlingsrommet, enten man er enig med dem eller ikke. Jeg mener bladet Spenningsnytt har en spesiell oppgave nettopp i å oppmuntre og støtte kollegaer som uttaler seg! Vi fysioterapeuter skjeler ofte til andre yrkesgrupper, gjerne de som har større status enn oss selv, når vi skal hevde synspunkter og belegge det vi står for. Jeg synes vi skal slå et slag for vår egen erfaring og tenkning og heie på hverandre i utsatte posisjoner. Derfor er jeg både skufftet og forundret over at Sparre ikke ble nevnt i deres tilbakeblikk på konferansen. Entydig språk? av Ellinor Alstad, svar til Merete Pihls innlegg over Jeg er enig med deg, Merete Pihl: Merete Sparre burde absolutt vært nevnt! Hun hadde et engasjert innlegg som viste dyp forståelse og innlevelse i de ME-sykes problematikk. Hun hadde en viktig stemme på konferanse, og jeg er også glad for at vår faggruppe ble presentert. Selv har jeg også hatt glede og nytte av å lese hennes nyeste bok. Og den ligger på venteværelset mitt (når ikke noen pasienter låner den med seg hjem - som de gjerne gjør!) ”Taushet er også et språk” skriver du. Men det at Sparre ble utelatt fra Spenningsnytts skriverier fra konferansen, var ikke en bevisst strategi fra vår side.(Og i ettertid ser jeg at vi burde hatt en bevisst strategi, og at denne burde inneholdt å støtte en psykomotorisk fysioterapeut!) Vi var på denne konferansen ikke utsendt fra Spenningsnytt, men vanlige deltagere fra våre arbeidsplasser. Vi hadde ikke planlagt å skrive fra konferansen i utgangspunktet. At vi skrev noe derfra, var et resultat av saker vi ble engasjert i der og da. Jeg ønsket å gi Spenningsnytts lesere mitt inntrykk av Lightening Prosess siden mange lurer på hva det er. Vi kunne velge å delta på kun en workshop, og ingen av oss deltok på Sparres så derfor ingenting fra denne. Men vi burde nevnt at den var der! Nå skal jeg ikke selv gå i fella og påstå nøyaktig hva du mente med ”Taushet er også et språk”. Poenget mitt er at ingen språk er entydige. Så – i dette tilfellet - kan vi godt beskyldes for å være glemsomme, ugjennomtenkte eller rett og slett slaskete, men at vi med hensikt ønsker å dysse ned en kollega, nei: det stemmer ikke på noen måte! Takk for påminnelsen!
Å stå på noens skuldre av Borghild Viem Vi står alltid på noens skuldre. Noen før oss har lagt ned år av sitt liv og sitt engasjement i å utvikle et fag, en tankerekke, en behandlingsmetode. Vi som kommer etter starter der de slapp. Vi slipper å gå samme kronglete vei, vi kan dra nytte av deres erfaringer og bruke vår kreativitet og skapertrang til å bygge videre og gjerne i nye retninger. Vi kan øse av kunnskap de før oss har fremskaffet, og samtidig integrere dette med ny kunnskap fremskaffet i den samtiden vi lever i her og nå. Respektfullt bør vi sikre oss at vi trår så varsomt som mulig der vi står på deres skuldre. Der oppe fra får jeg et annet perspektiv, jeg ser det de ser og i tillegg mye mer. Takknemlig skulle vi ta imot det grunnlaget de har lagt, som vi kan bygge videre på. Det er så lett å være kritisk til det generasjonen før har gjort, og glemme at de sto et helt annet sted da de gjorde det de gjorde. Å ta all ære selv for det vidsyn jeg får av å stå på min forgjengers skuldre, lar ikke det et mørke få gro frem inni meg? Et mørke som skaper en vond liten angst som vokser som en innvoldsorm; en dag klatrer noen opp på mine skuldre og tråkker meg ned. Det gror fram sterke forsvarsverk med dype vollgraver og skyteskår om det er slik vi forholder oss til hverandre. Hvor kommer dette behovet for å skyte på de som har gått opp stiene for oss fra? «En pioner gjenkjennes på antall piler i ryggen» siterte en venn av meg her en dag, han hadde hørt at det var et gammelt indianerordtak. Det kan kanskje være en trøst om en opplever seg beskutt i perioder; å gå foran er å blotte ryggen og når pilene treffer, er det en bekreftelse på at du fortsatt går foran. Å gjøre stoffet til sitt eget er kanskje en forutsetning for å bringe noe et steg videre. Men vi må klare å ha flere perspektiv i hodet samtidig. Faget vårt begynner å få noen år på baken nå, det er skrevet og tenkt og praktisert mye og godt, og det har vi som kommer etter et ansvar for å synliggjøre. Husker vi å redegjøre for hvilken tradisjon vi kommer fra, og synliggjøre arbeidet som er gjort i fagfeltet vårt av kolleger når vi skriver alt fra oppgaver til fagbøker? Bruker vi bevisst referanser som synliggjør dette? Det er også en måte å vise respekt for dem som har pløyd og bearbeidet jorden så våre egne tanker kan gro og vokse seg store og frodige. Ja, tankerekkene og ideene de er våre egne, men de gror fordi de henter sin næring fra andres møysommelige arbeid med å formulere og formidle faget vårt. Dette som strøtanker rettet mot alle, meg selv inkludert! Det er så lett å bli så engasjert at en bare ser sin egen navle. DEBATT «Victory» av Michelangelo Spenningsnytt nr. 1, februar 2011 19
Page 1 and 2: Spenningsnytt Medlemsblad for NFF´
Page 3 and 4: Kjære leser Dette nummeret av Spen
Page 5 and 6: Nytt fra styret Siden forrige Spenn
Page 7 and 8: Kriterier for tildeling av støtte
Page 9 and 10: Fredag 25.mars 9.00 Morgenstund - a
Page 11 and 12: hvilket nivå i helsetjenesten fysi
Page 13 and 14: nervesystemet; kvalme, svimmelhet,
Page 15 and 16: Fra nøkler til Nepper Ingar: Jeg h
Page 17: sen, fotfestet, pusten. Hjelpe dem
Page 21 and 22: BOKTIPS Anette Holmgren: Terapifort
Page 23 and 24: drive eksplisitt arbeidsrettet reha
Page 25 and 26: Vurdert en tur til Amsterdam i juni
Page 27 and 28: ANNONSER Hvem har lyst på en tur t
Page 29 and 30: BISLETT PSYKOMOTORISK FYSIOTERAPI i
Page 31 and 32: «Tell me a story, Pew. What kind o

Spenningsnytt februar 11.pdf

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?