Spenningsnytt februar 11.pdf

Å stå på noens skuldre
av Borghild Viem
Vi står alltid på noens skuldre. Noen før oss har lagt ned år
av sitt liv og sitt engasjement i å utvikle et fag, en tankerekke,
en behandlingsmetode. Vi som kommer etter starter
der de slapp. Vi slipper å gå samme kronglete vei, vi kan
dra nytte av deres erfaringer og bruke vår kreativitet og
skapertrang til å bygge videre og gjerne i nye retninger. Vi
kan øse av kunnskap de før oss har fremskaffet, og samtidig
integrere dette med ny kunnskap fremskaffet i den samtiden
vi lever i her og nå. Respektfullt bør vi sikre oss at vi trår så
varsomt som mulig der vi står på deres skuldre. Der oppe
fra får jeg et annet perspektiv, jeg ser det de ser og i tillegg
mye mer. Takknemlig skulle vi ta imot det grunnlaget de
har lagt, som vi kan bygge videre på.
Det er så lett å være kritisk til det generasjonen før har
gjort, og glemme at de sto et helt annet sted da de gjorde
det de gjorde. Å ta all ære selv for det vidsyn jeg får av å stå
på min forgjengers skuldre, lar ikke det et mørke få gro
frem inni meg? Et mørke som skaper en vond liten angst
som vokser som en innvoldsorm; en dag klatrer noen opp
på mine skuldre og tråkker meg ned. Det gror fram sterke
forsvarsverk med dype vollgraver og skyteskår om det er slik
vi forholder oss til hverandre.
Hvor kommer dette behovet for å skyte på de som har gått
opp stiene for oss fra? «En pioner gjenkjennes på antall
piler i ryggen» siterte en venn av meg her en dag, han
hadde hørt at det var et gammelt indianerordtak. Det kan
kanskje være en trøst om en opplever seg beskutt i perioder;
å gå foran er å blotte ryggen og når pilene treffer, er det en
bekreftelse på at du fortsatt går foran.
Å gjøre stoffet til sitt eget er kanskje en forutsetning for å
bringe noe et steg videre. Men vi må klare å ha flere perspektiv
i hodet samtidig. Faget vårt begynner å få noen år på
baken nå, det er skrevet og tenkt og praktisert mye og godt,
og det har vi som kommer etter et ansvar for å synliggjøre.
Husker vi å redegjøre for hvilken tradisjon vi kommer fra,
og synliggjøre arbeidet som er gjort i fagfeltet vårt av
kolleger når vi skriver alt fra oppgaver til fagbøker? Bruker
vi bevisst referanser som synliggjør dette? Det er også en
måte å vise respekt for dem som har pløyd og bearbeidet
jorden så våre egne tanker kan gro og vokse seg store og
frodige. Ja, tankerekkene og ideene de er våre egne, men de
gror fordi de henter sin næring fra andres møysommelige
arbeid med å formulere og formidle faget vårt.
Dette som strøtanker rettet mot alle, meg selv inkludert!
Det er så lett å bli så engasjert at en bare ser sin egen navle.
DEBATT
«Victory» av Michelangelo
Spenningsnytt nr. 1, februar 2011 19