Advent Nytt 1-2008

REDAKSJONELT | GUNNAR JØRGENSEN
“Hvor mye av Guds
velsignelser kan vi
oppleve her på denne
jorden? Hvor mye mer
av Hans sannhet kan vi
forstå?“
2 | ADVENT NYTT 01•2008
Carsten A. Johnsen og
Ellen G. White
Mange husker Carsten A. Johnsen som en stillfarende prototype
på en snill bestefar, men få har etterlatt seg en arv med så hardtslående
argumenter for Bibelens integritet og Guds storhet. På
slutten av sitt liv spredte han sin litteratur og ville gjerne komme
i dialog med ledere så vel som enkeltmennesker. Hva var det han
ville oss?
Tilsynelatende er Carsten A. Johnsens tanker likefremme
og lett tilgjengelig, men mange opplever
at han har en noe intrikat fortellerstil. Det verste man
kan gjøre er å slå seg til ro med at ”han skriver så
vanskelig”, det er tankegodset som er krevende, det
logiske innholdet er så komplekst at det er vanskelig
å skrive enkelt. Men det er verdt å ta tid til å trenge
dypere ned i det han har å si oss. Han som selv er
fostret opp på dualistisk tankegods, står uten kompromiss
når det gjelder ikke-dualistisk sannhet, og
han argumenterer for at Bibelen har en indre integritet
som man ikke behøver å bortforklare, men forklare.
ET MESTERVERK
Hans mesterverk er kanskje Den baktalte Gud der han
tar for seg den ene varme poteten etter den andre både
når det gjelder evolusjon/skapelse, reformasjonen og
vanskelige bibeltekster. I vår tid er det blitt vanskelig
for kristne å forholde seg til Guds straffedommer, det
synes å være en tendens til å forklare det dit hen at det
er våre egne handlinger som fører til straffedommene,
for Gud kan ikke gjøre noe ondt mot noen. Mange har
gjort et hederlig forsøk på å forklare det onde, men
etter min mening kommer få i nærheten av Carsten A.
Johnsens utleggelse av syndens følger for oss mennesker.
Han unngår alle dualistiske forklaringer, han
unngår panteistisk karma, en automatisk ”gjengjeldelse”
fra naturen. Nei, det er Gud som har gitt lovene
og satt grensene, det er han som har domsmyndigheten.
Det er korrekt at det er mennesket selv som trykker
på utløserknappen, en slags selvfordømmelse
som hver synder kaster seg ut i ved å gå imot Guds
lov (naturlovene er også Guds lover). Det fantastiske i
dette bildet er at det er Gud som selv ”stiger ned” for
å nå den som er dødsdømt. Den som ikke vil bli nådd,
må selv bære konsekvensene, og dem er det Gud som
regisserer. Så er det da sant både at det er Guds straffedommer
som kommer over de ikke-angrende synderne,
men det er også sant at mennesket dømmer
seg selv ved sine valg og sitt opprør mot Gud. Guds lov
er god, og Han har gjort alt som er mulig for å frelse.
DEN STØRSTE REFORMATOR
Vi tenker kanskje på Wycliffe, Hus og Luther når vi
snakker om de store reformatorene. Her i Norge har
vi også Hans Nielsen Hauge. Jeg ser på Ellen G. White
som verdens største reformator. Ikke fordi hun ble
brent på bålet slik som Johan Hus, ikke fordi hennes
bein er blitt gravd opp og brent på bålet etter sin
død slik som John Wycliffe. Hun måtte ikke reddes
fra Romerkirkens vrede av en velgjørende tysk prins
slik som Martin Luther. Hun hadde ikke noe særlig utdannelse
og var ikke rik. Men hun var et trofast vitne
for Gud i endens tid og ledet et folk fram mot en mer
fullført reformasjon slik den er uttrykt i de tre englers
budskap og det høye rop.
Hvor mye av Guds velsignelser kan vi oppleve
her på denne jorden? Hvor mye mer av Hans sannhet
kan vi forstå? Dette er holdninger som preger dem
som ikke har gitt opp reformasjonen. Det pussige er
at Ellen G. Whites navn sjeldent blir nevnt. Vi har nok
misbrukt sitater fra hennes skrifter for å vinne diskusjoner,
akkurat som vi også har gjort med Bibelen. Det
er ikke meningen, ordet fra Gud skal være til oppbyggelse.
Hvordan kan vi tro at vi ved å ”stige opp” og
hevde oss over andre, kan ligne Kristus? Hvorfor tror
vi ikke at også vi må ”stige ned”, og at vi ved det får
kraft fra Gud?
Slik var det med Ellen G. White, hun var en fremragende
kvinnelig leder i en tid kvinner hadde forholdsvis
lite å si i det offentlige rom. Hun er kanskje
den mest solgte kvinnelige forfatter i verden, men
likevel er det innholdet i det hun skrev som var og er
det viktigste. Ellen G. White som selv ikke hadde noen
formell posisjon i adventbevegelsen, hadde likevel
over seg en styrke og en autoritet som de mektige
ikke kunne stå seg imot. Det var hun som sto opp mot
alliansen mellom to mektige menn, selveste John Harvey
Kellogg og A. T. Jones, for over hundre år siden og
avverget både den panteistiske innflytelsen som Kellogg
sto for, og maktbegjæret til Jones. I stedet for en
farlig avsporing fikk Syvendedags Adventistsamfunnet
et løft framover i sitt reformarbeid med A. G. Daniells
som leder av Generalkonferensen.
TRE BØKER
Det er tre bøker jeg regner blant klassikerne i tillegg til
Bibelen og som jeg mener enhver adventist bør være
godt kjent med nå i endetiden: Mot historiens klimaks
og Slektenes håp av Ellen G. White og Den baktalte
Gud av Carsten A. Johnsen. Alle disse bøkene kan man
få kjøpt hos Norsk Bokforlag. Når vi studerer Bibelen
og disse bøkene under bønn til Gud, vil vi få ekstra olje
til lampen, vi får mot til å ta avstand fra synd, vi får del i
Herrens glede fra dag til dag og vi vil vinne et evig liv.
”Når nå alt skal gå i oppløsning, hvor hellig og
gudfryktig bør dere da ikke leve, mens dere venter på
at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal
himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte.
Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og
en ny jord, hvor rettferdighet bor.” (2 Pet 3,11-13)