Hvorfor vurderer erfarne klinikere så dårlig enda de - Universitetet i ...

16
kliniske psykologer. Likevel tror fortsatt mange at meteorologer spår i hytt og vær, mens
psykologer ”ser” gjennom folk. Grunnen til det er åpenbar: Vi har nesten aldri tilgang til
informasjon som forteller når psykologers vurderinger av enkeltindivider er dårlige, mens vi
blir våte når meteorologene tar feil. Dessuten understreker meteorologer selv at de spår
været, mens mange psykologer er helt overbeviste om at de forstår enkeltmennesker.
Hvorfor tar vi ikke konsekvensene?
Det er antagelig mange grunner til at klinikere flest kanskje ikke engang har tenkt tanken at
noen av de vurderingene de rutinemessig foretar med fordel kan mekaniseres. En hoved-
grunn er nok at troen på det gode kliniske skjønn som erverves gjennom praksis, fortsatt er
en utbredt myte blant psykologer (se f.eks. flere artikler i Reichelt, 1994).
Én annen viktig grunn til at få kliniske vurderinger er forsøkt automatisert er antagelig
at mekaniske rutiner langt fra er feilfrie, selv om de altså gir bedre resultater enn klinisk
skjønn. Det virker som om de fleste av oss har større problemer med å akseptere at vi skal
"vurderes" av formler og maskiner som til og med ofte "tar" feil, selv om vi altså nå vet at
mekanisk integrering av informasjon totalt sett gir færre feil enn om vi overlater de samme
vurderingene til menneskelige beslutningstakere.
For den enkelte kliniker er det nok heller ikke særlig tiltalende, etter en lang utdanning
og kanskje mange års spesialisering, å akseptere at helt enkle addisjonsregler "vurderer"
data bedre enn hva en selv gjør. Trusselen mot eget selvbilde, og kanskje økonomiske pro-
fesjonsinteresser, bidrar muligens også til å sperre for en økt formalisering, automatisering
og forbedring av kliniske vurderinger.
Mange ser trolig også etiske problemer knyttet til å erstatte "godt" menneskelig skjønn
med "kalde" mekaniske rutiner. Dawes (1988) har følgende kontante svar på den innvend-
ingen:
”Friends tell me that important human judgment is often ineffable, unsystematic,
and intuitive. I agree. And it is, therefore, often bad. Friends tell me that decisions
that are effable, systematic, and explicit are dehumanized decisions. I agree. But
they are "dehumanized" only for the decision maker, and I am concerned with the
consequences for the people affected by the decisions. Bad decisions are dehumanizing
for them” (s. 150).
Nå skal det også understrekes at det langt fra er enkelt å utforme og integrere effektive mek-
aniske rutiner i klinisk praksis. Det er også en vesentlig grunn til at vi i så liten grad støtter
oss til mekaniske rutiner.