Hvorfor vurderer erfarne klinikere så dårlig enda de - Universitetet i ...

9
Den type enkle probabilistiske sammenhenger som forsøkspersoner ikke er i stand til
å lære i laboratoriet, er mellom veldefinerte variabler (bestemt av form, farge osv.) Vari-
ablene (tegn og kategorier) er sjelden veldefinerte i klinisk praksis. Det er ofte uklart
hvilke tegn som er relevante for å foreta en bestemt vurdering, og kategoriene er i seg selv
ofte dårlig forståtte og kontroversielle. Dette gjør læring mye vanskeligere i klinisk prak-
sis enn i laboratoriet. En klinisk psykolog er ikke sjelden i tilsvarende situasjon som en
lege som forsøker å diagnostisere kreft på basis av tidligere erfaring med kreftpasienter og
pasienter uten kreft, men uten å vite hva kreft er. Da kan man heller ikke ha en klar forstå-
else av hva som er en gal vurdering, som er en av de to betingelsene som generelt har vist
seg å være avgjørende for erfaringslæring. Den andre helt essensielle betingelsen for lær-
ing er at man får umiddelbar, utvetydig og konsistent tilbakemelding når man tar feil.
Disse betingelsene er tilstede når vi lærer å kjøre bil. De er av en rekke ulike grunner sjel-
den til stede når klinikere vurderer enkeltindivider (f.eks. Dawes, 1994). Også av den
grunn er det ikke slik at en kliniker gjennom ”a great deal of involved experience (...)
develops into an expert who intuitively sees what to do” (Dreyfus, 1985, s. 9).
Heuristikk, intelligens og ekspertise
Fra Platon til Freud ble dårlig skjønn forklart med at høyere intellektuelle prosesser ble for-
styrret av lavere pasjoner og drifter. Først med informasjonsteknologien ble det mulig å for-
klare kognitiv feilfungering uten å måtte henvise til slike ikke-kognitive faktorer. Shannons
(1948) informasjonsteori, som gir en presis kvantitativ definisjon av informasjon, var det
viktigste enkeltbidraget. Teorien gjorde det nemlig mulig for psykologer å betrakte tenkning
kvantitativt. Millers (1956) klassiske studie av begrensningen ved vår ”umiddelbare huk-
ommelse” ville for eksempel ”not have been done without the apperance of information
theory" (s. 81). På slutten av 50-tallet inspirerer den nye teknologien psykologer til å be-
trakte mennesket i analogi til datamaskinen, som en informasjonsprosessor (f.eks. Newell,
Shaw & Simon, 1958). Et hovedprosjekt i kognitiv psykologi har siden vært å bestemme de
kvantitative begrensningene ved denne (postulerte) informasjonsprosessoren, vår såkalte
kognitive arkitektur.
Newell og Simon betraktet, som Turing (1947), kognisjon og problemløsning som
søking i problemrom (kognitive symbolske representasjoner av problemomgivelsen). De
konstaterte at optimal søking i slike rom overskrider vår kognitive arkitekturs kapasitet.
Simons (1955) viktige begrep om begrenset rasjonalitet (”bounded rationality") er motivert