Hvorfor vurderer erfarne klinikere så dårlig enda de - Universitetet i ...

2
disjonen har man hatt vyer om å spre sofistikert og dyr ekspertise i form av datapro-
grammer. Man har brukt avanserte formalismer til å representere eksperters kunnskap, og
utviklet komplekse ekspertsystemer basert på disse formalismene. Det er imidlertid få eks-
empler på at man har lykkes med å erstatte eksperter med slike programmer (f.eks. Kirke-
bøen, 1993). I beslutnings- og vurderingsforskningen har man sammenlignet eksperters
skjønn med til dels helt enkle mekaniske rutiners ”vurderinger” av data. Det tilsynelatende
paradokset er at sammenligninger av eksperter med komplekse KI-programmer har
åpenbart menneskers styrke i forhold til datamaskiner, mens sammenligningen av
intelligente, motiverte og erfarne beslutningstagere med enkle mekaniske rutiner har avslørt
dramatiske svakheter i menneskelig skjønn og vurderingsevne.
I tillegg til å belyse de tilsynelatende paradoksale resultatene fra ekspertiseforskningen,
gir jeg en kort historisk oversikt over debatten om eksperters vurderingsevne sammenlignet
med formler og maskiner. I framstillingen tar jeg utgangspunkt i kontroversen rundt mulig-
heten av å utvikle KI-programmer. Jeg antyder hvorfor man i liten grad har lykkes, men
legger hovedvekten på å avlive den generelle "mind-over-machine"-myten som KI-fiaskoen
har gitt næring til. Denne myten kommer særlig til uttrykk i det populære ekspertisesynet
som Dreyfus og Dreyfus forfekter i sin bok Mind over machine (1986). Jeg viser at dette
synet er en myte sett i lys av beslutnings- og vurderingsforskningen. Deretter presenterer og
diskuterer jeg noen sentrale funn i denne forskningstradisjonen. På den bakgrunn viser jeg
at det er relaterte årsaker til at ”intelligente” ekspertsystemer ikke har vært noen suksess og
at eksperter vurderer dårlig enda de vet mye. Jeg avslutter med å drøfte hvilke konsekvenser
resultatene fra beslutnings- og vurderingsforskningen bør få for klinisk praksis, og jeg spe-
kulerer også litt over hvorfor konsekvensene ikke tas.
"Kunstig intelligens"-kontroversen
I 1947 ble den første datamaskinen satt i drift. Samme år startet Alan Turing debatten om
muligheten for å utvikle kunstig intelligens. Turing (1947) antok at kognisjon essensielt er
symbolsk problemløsning som alltid kan betraktes som søking: "the form 'Finding a number
n such that ...' (...) We should not go far wrong if we assumed that all problems are
reducible to this form" (s. 22). På slutten av 40-tallet diskuterte matematikeren Turing
psykologi særlig med en venn og nabo, nemlig kjemiprofessoren Michael Polanyi. Polanyi
hevdet at kognisjon slett ikke lot seg modellere eller simulere med formelle systemer.