Blyttia_200001_skjer.. - Universitetet i Oslo

to artene i forbindelse med funn av den siste og
hybrider mellom dem. Hybrider er ifølge Karlsson
også observert av P.M. Jørgensen i Rogaland (men
ikke belagt som sådanne i herbariene). Vi har ikke
merket oss hybrider, men vi vil rekne det som meget
trolig at de forekommer der artene vokser sammen.
Historie og utbredelse i Norge
Lupiner har vært kjent lenge i Norge. Den eldste
hageboka vår, forfattet av Christian Gartner og trykt
i København i 1694 (nyutgitt av Balvoll & Weisæth
1994) omtaler «blaa, røde, hvide, indsprængte og
gule», men vi vet ikke hvilke arter som ble dyrket.
Langeland (1992) opplyser at bare de ettårige (europeiske)
lupinene ble dyrket i tidligere tider. Det
var ihvertfall ingen av de «moderne» hagelupinene.
Hagelupin L. polyphyllus ble nemlig funnet
av den skotske gartneren David Douglas i British
Columbia og tatt med til Europa først i 1826 (Bille
1959). Til Norge kom den allerede i 1831, da den
nevnes i en planteliste fra den botaniske hagen
på Tøyen. Materialet som dyrkes og forvilles, og
som vi har kartlagt, omfatter trolig mest kultivarer.
Hagelupin Lupinus polyphyllus
Schübeler (1862) nevner at L. polyphyllus forekommer
«overalt» i Norge – da vel som dyrket –
iallfall sies det ingenting om at den har begynt å
forville seg. Lupiner nevnes ikke av Dahl i Blytt
(1906). For 50-60 år siden angir Nordhagen (1940)
at L. polyphyllus er «plantet, sj. forvillet» mens Lid
(1944) mer presist angir den som forvillet i seks
kommuner i Østfold, Oslo/Akershus og Hedmark
nord til Åsnes, altså bare på nedre Østlandet. I de
første årgangene av Blyttia nevnes forvillet og naturalisert
hagelupin gjentatte ganger i beretninger
fra ekskursjonene, f.eks. av Størmer (1950)
fra Holla i Telemark. Senere forsvinner slike referanser.
Noe har opplagt skjedd med arten siden
den tid; sjeldnere har den ihvertfall ikke blitt.
Vårt materiale omfatter (pr. oktober 1997) 1241
registreringer, hvorav 1112 eller 89 % skriver seg
fra våre egne registreringer i 1993-97. Dette forholdet
viser først og fremst i hvor liten grad en del
arter blir samlet, særlig slike som vi med sikkerhet
vet er av fremmed opphav og som åpenbart
begynner å bli vanlige i mange deler av landet.
Lupinus polyphyllus angis f.eks. ikke i den ferske
revisjonen av floraen i Troms (Engelskjøn & Skifte
1995), men en av oss (R.E.) noterte flere forvillete
og lett synlige forekomster i Troms i 1995. Men
Blyttia 58(1), 2000
Flerårige arter av slekten lupin
forholdet henger også sammen med nokså nylig
spredning; i den tida forfatterne husker (fra slutten
av 1960-tallet) er lupiner blitt svært mye vanligere
i deler av landet vi har besøkt. Vestpå er den
nå stedvis blitt så vanlig at den har erstattet revebjølle
Digitalis purpurea som forgrunnsplante på
prospektkort beregnet på turistene (f.eks. fra Balestrand).
Lupinus polyphyllus er nå registrert i alle fylker
(figur 3). Fra Finnmark er den ikke angitt i en fersk
floraoversikt over erteplantene (Alm 1993) og heller
ikke i supplement om kulturspredte arter (Alm
et al. 1994), men den ble funnet i Alta i 1997. Reiser
gjennom Nordland i 1995 og 1997 viste at
den begynner å bli ganske utbredt der, og kommentarer
fra lokale botanikere antyder at spredningen
er av ganske ny dato (H. Edvardsen, pers.
medd.).
Midt-Norge skiller seg ut ved særlig mange
registreringer. Materialet fra Møre og Romsdal og
Trøndelagsfylkene utgjør 34 % av de totale registreringene.
Det skyldes ikke først og fremst at en
av oss (E.F.) bor i regionen; en rekke kolleger har
rapportert inntrykk av at L. polyphyllus er særlig
utbredt i Midt-Norge. Flere av oss mener at Møre
og Romsdal er lupinfylket fremfor noe.
Lupinus polyphyllus er så hardfør at den kan
brukes i hele landet ifølge Langeland (1992). Likevel
har indre Østlandet og tilgrensende deler av
Sør-Trøndelag og Sogn påfallende lite forvillet
hagelupin, og forekomstene er ofte ikke stabile
der. På Røros er f.eks. hagelupin nokså ofte dyrket,
og den er av og til sett på avfallsplasser og
veikanter, men har aldri maktet å spre seg. Dette
antyder en preferanse for litt oseanisk klima, noe
som er naturlig ut fra opprinnelsesområdet. Dette
går også frem av artens utbredelse i våre naboland.
Den er vanlig i Danmark (Hansen 1981) og
sør i Sverige, men sjeldnere i nord, hyppig sørvest
i Finland, men bare stabil nord til Satakunta (i
sørvest) og Kainuu (i øst) og er ikke påvist i Nord-
Finland (Hämet-Ahti et al. 1986).
Russell-lupinene Lupinus x regalis
Disse er opplagt mindre hardføre enn hagelupin
og de eneste forekomstene vi har sett er noen
gjenstående planter på veikanter og avfallsplasser,
helt uten egen frøformering. De er heller ikke
blitt kartlagt.
Sandlupin Lupinus nootkatensis
Arten angis av McKean (1995) som forholdsvis
lite hardfør, med herdighet H3. (Cullen et al. 1995,
15