Blyttia_200001_skjer.. - Universitetet i Oslo

Roger Halvorsen, Tor H. Melseth og Trond Grøstad
Nord-England og Skottland. Både Stace og
Hubbard angir at arten er å finne på åpen brakkmark,
dyrka mark, veikanter, jernbaneskråninger,
grusganger og også sjelden på tilsådd engmark.
Stace nevner også at musesvingel i økende grad
dukker opp som innført med korn og ull.
I Sverige er det funnet minst seks arter av
Vulpia, men bare ekornsvingel regnes som spontan.
De øvrige er funnet innført som store sjeldenheter.
Musesvingel er angitt hos Weimarck (1963)
flere steder fra Skåne og da først og fremst innkommet
på ballast. Stace (1997) skriver at i England
er flere arter av Vulpia innført i forbindelse
med import av ull.
Utbredelse
Utbredelsen av slekta Vulpia omfatter tempererte
områder, særlig middelhavsområdet, og i Europa
finnes ca. 12 arter. De øvrige er utbredt i det vestlige
Nord- og Sør-Amerika.
Musesvingel er opprinnelig en europeisk og
vestasiatisk art. Foruten de britiske øyene er den
også kjent fra Sentral- og Sør Europa og hele
middelhavsområdet. Den har i nyere tid fått langt
videre utbredelse, og er naturalisert både i Nordog
Sør-Amerika, Sør-Afrika og Australia. I Nord-
Europa opptrer den bare tilfeldig som innført art,
men den er altså funnet årvisst i Stavanger.
Musesvingel Vulpia myuros
– en beskrivelse
Vulpia skiller seg fra Festuca ved at artene er ettårige
og har ytteragner av ulik lengde. Den nedre
er på det meste ¾ av den øvre i lengde. Den øvre
er 1-3-nerva og er dessuten utstyrt med en lang,
rett brodd.
Toppen hos Vulpia er fågreina, for en rekke av
artene også sammentrengt og smal. Ekornsvingel
V. bromoides har sprikende greiner, mens musesvingel
har en sammentrengt, lang og bøyelig topp
(figur 2).
Artene som er kjent fra England har oftest
mellom 40 og 65 cm lange strå, mens de to norske
artene vanligvis er spinkle og småvokste, men
i alle fall musesvingel kan under gode betingelser
lett bli 25 cm eller mer slik tilfellet er på
voksestedene i Larvik og Telemark
Musesvingel vokser i tuer av lysegrønne, ofte
litt knebøyde strå. Utover sommeren kan fargen
etter blomstring skifte til brunrøde nyanser. Stråa
er etterhvert ofte nedliggende og opptil 65 cm
(Stace 1997). Hos oss er den vanligvis mye min-
Figur 1. Kjente funn av musesvingel Vulpia myuros i Norge.
Known finds of Vulpia myuros in Norway.
dre, sjelden over 30 cm. I alle fall er den lett å
skille fra ekornsvingel på størrelsen og voksemåten
som hos ekornsvingel er mer opprett. Stråa
er snaue, og toppen er som nevnt smal og slakk
med greinene litt klemt inn til strået. Toppen stikker
ikke alltid ut av øverste slira. Bladene er flate
eller innrulla, alt avhengig av hvor tørt det er i været.
Småaksa er 6-10 mm lange (ikke medregnet
snerpene) og har 2 eller flere blomster som sitter
på korte skaft. Disse er vanligvis litt tykkere oppe.
Etter blomstringa spriker småaksa noe.
Nedre ytteragne er 0,5-3,5 mm lang, og lengden
på denne tilsvarer fra 1/6 til 1/2 av lengden på
den øvre som er 2,5-8 mm lang. Den øvre ytteragna
har 3 nerver, og den nedre bare 1 nerve.
Nedre inneragne har rund rygg og oftest 5 nerver,
noen ganger bare 3. Lengden er 5-7 mm, og
den er utstyrt med et opptil 15 mm langt snerp
som er rett.
Øvre inneragne (forblad) er omtrent av samme
lengde og har to tydelige kjøler.
Blomstene som sjelden åpner seg, har en,
noen ganger tre pollenbærere. Pollenknappen er
gjerne svært liten.
Nyere funn av musesvingel i
Norge
Etter at Lima fant musesvingel i Stavanger, ble
arten funnet i Oslo, og er der i alt funnet på fire
lokaliteter på 1990-tallet. Følgende funn er registrert
fra Oslo og belagt ved botanisk museum på
Tøyen:
56 Blyttia 58(1), 2000