Blyttia_200001_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200001_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200001_skjer.. - Universitetet i Oslo
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
floristisk floristisk smågodt<br />
smågodt<br />
(Torntvibladmose...fra side 22)<br />
Torntvibladmose Scapania nimbosa er en bladlevermose<br />
som ble oppdaget i Norge første gang<br />
i 1907 av engelskmannen A. Le Roy Andrews. Han<br />
fant den i Sleppskar, Fræna kommune i Møre og<br />
Romsdal (Jørgensen 1934). Lokaliteten ble senere<br />
besøkt av E. Jørgensen i 1921, og han ga en<br />
beskrivelse av arten og lokaliteten i sin levermoseflora<br />
for Norge (Jørgensen 1934). Arten er ikke<br />
blitt funnet andre steder i Skandinavia og ellers i<br />
Europa er den er kun kjent fra Skottland, Wales og<br />
Irland (Hill et al 1991). I øvrig er arten kjent fra<br />
Himalaya (Nepal og Sikkim) og Kina (Yunnan; Hill<br />
et al. 1991). På den norske rødlista (Frisvoll &<br />
Blom 1992) har den status som «antatt utgått»,<br />
mens den på den nye rødlista er gitt status som<br />
«critically endangered» (Frisvoll & Blom 1997). På<br />
den europeiske rødlista har den status som<br />
«rare» (ECCB 1995).<br />
Jørgensens (1934) beskrivelse av voksestedet<br />
i Sleppskar lyder, « … våte steder mellom 220 og<br />
320 m, dels alene, dels sammen med Scapania<br />
ornithopodioides, innsprengt i dennes tuer.» I Storbritannia<br />
vokser arten i på blokk i rasmark, vanligvis<br />
noe beskyttet, eller i fjelldaler (corries) som er<br />
nord- til østvendt, lokalitetene karakteriseres av et<br />
kjølig og fuktig klima og ligger fra 410 til 980 m<br />
over havet (Smith 1990, Hill et al. 1991). Den vokser<br />
ofte sammen med arter som heimose Anastrepta<br />
orcadensis, praktdraugmose Anastrophyllum<br />
donnianum, nipdraugmose Anastrophyl-<br />
(Havburkne... fra side 22-23)<br />
eksponert for vind og sjø fra sør.<br />
Området består av bratte berg, 20-30 m høye,<br />
som stuper rett i sjøen. I den midtre delen av området<br />
er det under den stupbratte veggen et lite<br />
platå noen få meter over havnivå (figur 1,2).<br />
Havbukne er meget sjelden og kjent fra noen<br />
få plasser fra Rogaland til Sunnmøre. I vårt distrikt<br />
er havburkne kjent fra Kvednavikjo på Søre Bømlo,<br />
men forekomsten her er beskjeden i forhold til<br />
forekomsten på Huglo.<br />
Vi har registrert over 50 enkeltflekker med<br />
denne bregnen på Huglohammeren. Arten er hovedsakelig<br />
lokalisert langs et smalt kalkbelte 2-4<br />
m over havnivå, og forsvinner gradvis både øst og<br />
vest for denne kalkstripen der bergarten går over i<br />
harde rhyolitter.<br />
lum joergenseni, styltemosearten Bazzania pearsonii,<br />
småstylte Bazzania tricrenata, rødmuslingmose<br />
Mylia taylori, hinnemose art Plagiochila carringtoni,<br />
prakttvibladmose Scapania ornithopodioides,<br />
heigråmose Racomitrium lanuginosum og<br />
kystkransmose Rhytidiadelphus loreus (Hill et<br />
al.1991).<br />
Scapania nimbosa tilhører en gruppe levermoser<br />
som utgjør et nordvest-atlantisk element<br />
sammen med bl.a. grimemose-artene Herbertus<br />
spp. (Hassel & Løe 1998). Hos disse artene er<br />
seksuell formering ikke kjent (med unntak av Herbertus<br />
aduncus), og grokorn er svært sjeldne<br />
(Ratcliffe 1968). Opprinnelsen til S. nimbosa-lokaliteten<br />
i Sleppskar er uviss, men det er trolig at<br />
både de norske og britiske populasjonene har<br />
hatt et felles opphav og at de har spredt seg til de<br />
nåværende lokalitetene under perioder med andre<br />
klimatiske forhold. Den nært beslektede S.<br />
ornithopodioides har samme utbredelsesmønster<br />
som S. nimbosa i Storbritannia, men har en mye<br />
videre utbredelse enn S. nimbosa i Norge. En<br />
genetisk sammenligning av norsk og britisk materiale<br />
kunne kanskje gi et svar på det virkelig er et<br />
felles opphav, men kan like gjerne ikke gi det siden<br />
den lange tidsatskillelsen har gitt muligheter<br />
for genetisk drift og flaskehalser.<br />
Under ett besøk av lokaliteten i Sleppskar<br />
24.10.98 kunne forfatterene konstatere at delen<br />
av Sleppskar som Jørgensen beskriver lokaliteten<br />
fra er sterkt påvirket og for det meste ødelagt<br />
Den største forekomsten finner vi i den vestlige<br />
kalkrike delen av området. Her ble det registrert<br />
i alt 45 enkeltflekker med havburkne. Noen<br />
av disse er relativt store og representerer sannsynligvis<br />
flere individer. I alt 13 av disse lå vest for<br />
kalkbeltet, d.v.s. i rhyolitten.<br />
Den andre forekomsten ligger øst for spissen<br />
og her ble det registrert 10 enkeltflekker.<br />
Til sammen ble det altså registrert 55 enkeltflekker<br />
med havburkne, derav noen store, som<br />
(som tidligere nevnt) kan representereflere individer.<br />
Midt i området (sydspissen), der terrenget flater<br />
ut over havnivå, ble det ikke funnet havburkne,<br />
men her vokser til gjengjeld ugjennomtrengelig<br />
kratt av klunger og bjørnebær som delvis dekker<br />
den bratte fjellveggen.<br />
24 <strong>Blyttia</strong> 58(1), 2000<br />
>>
Change language