Blyttia_200001_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200001_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200001_skjer.. - Universitetet i Oslo
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
inni inni granskauen<br />
granskauen<br />
Men obskurantismen var ikkje død<br />
Kommentar til debatten om «reduksjonismen»<br />
Hartvig Sætra<br />
«Misjonshuset»,<br />
9321 Moen<br />
Ordet «obskurantisme» var i flittig bruk blant radikale<br />
studentar i femtiåra. Begrepet omfatta antirasjonalistiske<br />
rørsler frå Hallesby til Rudolf Steiner.<br />
Vi plasserte dei på høgresida.<br />
Men mange høgrefolk var like djupt grunnfesta<br />
i framstegstru, rasjonalisme og positivisme som<br />
oss. Og alle var vi like lite medvitne om dei svake<br />
sidene ved den ekstreme materialismen og framstegsoptimismen<br />
som særmerkte samtida vår.<br />
Obskurantismen oppfatta vi – med rette – som<br />
ein viktig del av det ideologiske overbygget i kapitalismen.<br />
Det var eit emosjonelt maktmiddel for å<br />
få fattigfolk til friviljug å underkaste seg «overjordiske<br />
krefter», eller den såkalla «lagnaden». Venstresidas<br />
store diktar på den tida, Tor Jonsson,<br />
uttrykte det ganske presist i «Fjellbygdvåren»:<br />
«Her banna vi og bad vår husmannsbøn,<br />
og vona på eit himmelsk etterskot på løn.»<br />
I etterkrigstida vart alliansen av arbeidarar,<br />
småbønder og fiskarar det maktberande skikt i<br />
landet. I pakt med framstegsoptimismen meinte<br />
vi at obskurantismen var på veg ut, i takt med skigardar<br />
og skrømt. Dette synet delte vi med dei<br />
«lyseblå» høgrefolka.<br />
Men vi tok alle feil, for vi var berre «moderne».<br />
Vi var fascinert av positivismen, som ville overføre<br />
naturvitskaplege forskingsprinsipp til dei humanistiske<br />
faga. Det slo feil.<br />
Nå rår postmodernismen, som tvert imot hevdar<br />
at naturlovane er like «menneskeskapte» som<br />
samfunnsvitskapen, og at det ikkje finst sikker og<br />
eksakt kunnskap. Det er å speilvende dei feil som<br />
positivismen gjorde.<br />
For det finst eksakt kunnskap. Og det finst naturlovar<br />
som ikkje berre er verifiserbare i eit n antall<br />
tilfelle, men også er falsifiserbare, dvs. at dei<br />
skal stå mot alle forsøk på å finne unntak ved å<br />
endre dei eksperimentelle parametrane på spesielle<br />
måtar. Av gode grunnar, som eg ikkje skal<br />
komme inn på her, er det svært vanskeleg å for-<br />
mulere falsifiserbare lovar i humanistiske fag.<br />
På den andre sida finst det også eksempel på<br />
lovar innan realvitskapane, spesielt i økologien<br />
og evolusjonsbiologien, som ikkje er falsifiserbare.<br />
Det er lett å glømme dette for ivrige forskarar,<br />
for eksempel innan evolusjonsbiologien. Og<br />
da kan skuldingar om «reduksjonisme» ligge nær<br />
sanninga.<br />
I økologien må vi i staden bruke eit humanistisk<br />
begrep, «føre- var-prinsippet», når vi skal formulere<br />
ein akseptabel strategi for handling. Mest<br />
aktuelt er dette prinsippet for våre konklusjonar<br />
om drivhuseffekten, og det kan på den måten knytast<br />
til ein vitskapleg kritikk av for eksempel politiske<br />
vedtak om bygging av gasskraftverk. Økologien<br />
viskar på den måten ut grensene mellom<br />
naturvitskaplege og humanistiske årsakssamanhengar.<br />
Men dette hindrar sjølvsagt ikkje at dei falsifiserbare<br />
naturlovane står fast, for eksempel innan<br />
mekanikk, termodynamikk og kjemi. Heller ikkje<br />
eit såkalla «paradigmeskifte» kan endre dette.<br />
Newtons lovar vart ikkje oppheva av Einstein, dei<br />
vart berre sett inn i ein større samanheng.<br />
I dag er vi inne i eit paradigmeskifte i fysikken<br />
når det gjeld dei fundamentale eigenskapane ved<br />
materien. Dette blir utnytta av postmodernistane<br />
til eit totaloppgjer med naturlovane generelt. Dei<br />
blir alle oppfatta som produkt av eit spesielt språkspel<br />
(«diskurs»).<br />
Er det ein slags «takk for sist» frå humanistisk<br />
side; da det mislyktest å gi dei humanistiske prinsippa<br />
stempel som «rein fornuft», prøver ein i staden<br />
å oppheve sjølve fornuften?<br />
Da kan det vere nyttig å minnast galehusforstandar<br />
Begriffenfeldt i Ibsens «Peer Gynt»: «Den<br />
absolutte fornuft avgikk ved døden i aftes klokken<br />
elleve».<br />
Skepsisen til allmenne vitskaplege lovar hindrar<br />
likevel ingen postmodernist i å tru blindt på ein<br />
fleire hundre år gammal «lov om markedets usynlige<br />
hand» (Adam Smith). Det er vel i samsvar<br />
62 <strong>Blyttia</strong> 58(1), 2000