Nordisk

8 Dag Ingvar Jacobsen
verk ha en klar hierarkisk kjerne og være tett knyttet til et formelt hierarkisk sentrum
(du Gay 2002), mens andre nettverk kan utvise svært stor autonomi (Kooiman 2003).
Som Scharpf (1997:54-55) påpeker, så vil et samarbeids autonomi være en direkte
funksjon av den autonomi det er tildelt eller delegert av sine medlemmer.
Som ytterpunkter kan vi tenke oss et nettverk som på den ene siden kun er en
møteplass for deltakerne, mens det andre ytterpunktet er en nettverksorganisasjon
som fatter beslutninger og iverksetter dem uten å rådføre seg løpende med medlemmene.
Autonomi vil alltid være et gradsfenomen, det vil si at det kan variere både i
tid og rom (Jacobsen 2009: 175). For å fastslå empirisk graden av autonomi må det
foretas en vurdering langs flere dimensjoner. En slik inndeling kan være etter fire
dimensjoner: den legale, den organisatoriske, den økonomiske og den symbolske.
Disse dimensjonene står helt sentralt i diskusjonen av f.eks. kommunal autonomi i
forhold til staten (NOU 2000:22; NOU 2005:6; NOU 2005:18).
Legal autonomi vil si i hvilken grad en nettverksorganisasjon – her et interkommunalt
samarbeid – garanteres uavhengighet fra sine medlemmer gjennom lovverket.
Hvis regionrådet skal fatte selvstendige vedtak kreves det en formell overbygning,
enten ved at det lages vedtekter og opprettes et styre etter kommunelovens § 27, etter
lov om interkommunale selskaper eller aksjeloven (Overå & Bernt 2006:196). Regionråd
organisert som interkommunale selskaper eller AS er automatisk definert
som selvstendige rettssubjekter, mens det i tilfelle med samarbeid basert i kommunelovens
§ 27 vil være en konkret vurdering i det enkelte tilfelle (Rettstidende 1997).
Etter endringer i kommuneloven kan kommuner inngå i et samarbeid knyttet til såkalt
vertskommuneordning (kommunelovens § 28 b-c). Administrativt vertskommunesamarbeid
(§ 28b) er vanskelig å definere som nettverk all den tid det her er snakk
om at en eller flere kommuner delegerer ansvar til en enkelt, annen kommune. Vertskommunesamarbeid
med en felles nemnd (§ 28c) vil lett kunne defineres som et
nettverk, og slike samarbeid vil da ha den samme autonomi fra sine medlemmer som
det et ordinært kommunalt underutvalg har i forhold til kommunestyret.
For det andre kan autonomi defineres langs en organisatorisk dimensjon. Autonomi
knyttes i denne sammenheng til hvorvidt det er opprettet formelle organisatoriske
grenser mellom nettverket på den ene siden, og medlemmene på den andre.
Dette relateres igjen til de styringsmuligheter som er knyttet til ulike strukturelle
former (Egeberg 1984; Christensen et al 2006:15-18; Resch-Knudsen 2011). Organisatorisk
autonomi antas å være størst når et samarbeid formelt adskilles fra medlemsorganisasjonene,
f.eks. gjennom opprettelse av et eget styre. Samtidig kan en slik
autonomi nyanseres ut fra hvordan slike styrer settes sammen, og hva slags mandat
de har. Et styre sammensatt av medlemmer der ingen direkte er tilknyttet medlemsorganisasjonene
(f.eks. der kommunene utpeker eksterne representanter til et styre)
vil antas å fungere mer autonomt enn et styre der medlemsorganisasjonene er direkte
representert. Videre vil et styre bestående av helt sentrale aktører i medlemsorganisasjonene
(les: den formelle ledelsen) kunne vurderes som mindre autonomt enn et
styre som består av medlemsrepresentanter fra lavere hierarkiske nivåer.
For det tredje snakker vi om ressursmessig autonomi. Dette refererer til i hvilken
grad samarbeidet disponerer egne midler, både gjennom et eget budsjett (og dermed
også hvorvidt samarbeidet genererer egne inntekter f.eks. gjennom salg av tjenester),
egne ansatte og egen ledelse (daglig leder). Jo mer et samarbeid selv disponerer slike
ressurser, desto mer autonomt vil det fremstå (Rettstidende 1997). Denne formen for
autonomi er tett knyttet til den administrative kapasiteten nettverket innehar, det vil si