Nordisk

Artikler: Styringsnettverk på norsk …
helt klart en arena for den politiske eliten. Dermed kan regionrådene medvirke til å
styrke et skille mellom eliten og de andre, noe som igjen kan ha konsekvenser for
rekruttering til politiske verv. At denne analysen har vist at det er lite oppgaver som
faktisk sett er delegert fra kommunene til regionrådene, betyr ikke at det dermed også
oppfattes på samme måte. I den grad det skapes en oppfatning, kanskje først og
fremst blant mindre sentrale politikere, av at regionrådene har »tilrevet seg mye
makt«, kan dette skape negative oppfatninger av hvordan lokalpolitikken fungere,
oppfatninger som lett kan spres til større sjikt av samfunnet.
I mer praktisk-politisk sammenheng føyer opprettelse av regionrådene seg inn i en
lang debatt omkring kommunestruktur og – størrelse, det regionale nivåets rolle, og
fylkeskommunens rolle i det norske styringssystemet. For det første er regionrådenes
eksistens i seg selv en indikator på at dagens kommunestruktur har problemer med å
håndtere stadig flere saker som overskrider tradisjonelle kommunegrenser. Spørsmålet
som kan reises er om regionrådene dermed kan betraktes som et tiltak for å hindre
kommunesammenslåing, eller om det er et første skritt i retning av kommunesammenslåing.
En enkel studie tar opp dette (Liland & Sørensen 2009), og den tyder på
at synspunktene varierer ut fra hvilken kommune du tilhører. I store senterkommuner
betraktes regionrådene som en forberedelse til sammenslåing, mens det i de mindre
kommunene ser ut til å betraktes som en måte å unngå sammenslåing på. Uansett er
regionrådene svært interessante i en eventuell nytegning av det norske kommunekartet.
Regionråd kartlagt i denne undersøkelsen overlapper betydelig med det Statistisk
Sentralbyrå definerer som funksjonelle regioner (SSB 1999). Forskjellen er at regionrådene
i stor grad er oppstått »nedenifra«, og slik sett representerer hva som oppleves
som en fornuftig regional avgrensing på lokalt nivå. For det andre er det klart at
regionrådenes eksistens også påvirker fylkeskommunenes rolle. Det er lite eller ingenting
i denne undersøkelsen som tyder på noen konflikt mellom regionrådene og
fylkeskommunene, heller er det slik at fylkeskommunene støtter utviklingen gjennom
direkte deltakelse i regionrådene (se også NIVI 2010). Likevel er det slik at
mange av de saker som regionrådene beskjeftiger seg med, overlapper direkte med
fylkeskommunens oppgaver: infrastruktur, miljø og klima, og næring (spesielt i områder
der primærnæring står sentralt), slik at en utvikling av regionrådene vil raskt
kunne medføre et behov for en kompetanseavklaring mellom aktørene.
Denne studien representerer bare et av de »første spadestikk« i studiet av en fremvoksende
politisk institusjon i Norge. Det er også all grunn til å tro at så lenge den
formelle kommune-, fylkes- og regionstrukturen ligger fast, vil denne typen institusjoner
sannsynligvis utvikle seg betydelig i årene som kommer og utgjøre en særdeles
dynamisk komponent på det lokale og regionale nivå. Det gjør forskning på denne
institusjonelle nyvinningen enda viktigere.
Litteratur
Agranoff, Robert & Michael McGuire (2003): Collaborative Public Management:
New Strategies for Local Government. Washington, DC: Georgetown University
Press.
Alagaratnam, Stephen (2010): Towards a Paradigm of Strategic Cell Networks for
Corporate Configuration and Coordination amidst Conflict, Instability and Risk,
International Management Review, Vol. 6(2):100–105.
21