Advent Nytt 7/8-2008

More documents

Recommendations

Info

SKOGLI SKOGLIS ULIKE ANSIKTER De som kommer til Skogli møter naturlig nok helsearbeidere, men det er mye mer enn det. Her møter vi tre av de ansatte som har ansvar for hver sin funksjon i miljøet. Vi intervjuer miljøarbeider Liljan Wollan, det er henne mange av pasientene stifter bekjentskap med først. Som sagt møter de også helsepersonellet - vi har snakket med rehabiliteringslederen, Anne Lofthus. Mange får også et positivt bekjentskap med kapellanen, Tore Wollan. GUNNAR JØRGENSEN Miljøarbeideren Liljan Wollan ble rekruttert for å ta vare på miljøarbeidet ved Skogli for noen få år siden, men i fjor måtte institusjonen skjære drastisk ned på sine ansatte, og det rammet Liljans stilling, så nå har hun 30% stilling. Her forteller hun hva hennes stilling var tenkt å utføre: - Miljøarbeidet går ut på å ønske de nye pasientene velkommen, fortelle dem hvor de kunne finne fram på Skogli og få dem til å føle seg trygge. De første to dagene er de vanskeligste, for å komme hjemmefra og slite med ting er veldig vondt, og da er det greit å ha en som tar imot og ønsker velkommen. - I tillegg til å ta imot nye pasienter hadde vi samtaler med dem som behøvde det, det var veldig ofte folk ville snakke litt. Sammen med kapellanen arrangerte vi samlinger for hygge og en andakt noen kvelder i uken. Ellers var det å hjelpe folk som ikke kunne komme til byen av seg selv og kanskje ta dem med på turer i helgene. - Noe av tiden må også brukes i resepsjonen og litt i arbeidsstua. - Adventistsamfunnet har jo en helhetlig forståelse av mennesket, hvordan føler du ditt miljøarbeid er med på å møte hele mennesket som kommer hit? - Det er absolutt behov for det å ta vare på andre mennesker. Når de kommer, kommer de full av smerte, fortvilelse, slit fordi de ikke klarer å være som de en gang var, og veldig mange spørsmål kommer opp: Hva med meg videre, hva med dem hjemme? Og da er de faktisk veldig mottakelige for det vi tror på. I samtaler med pasienter kommer jeg av og til inn på det jeg tror og at jeg, når jeg er i vanskeligheter, ber til Gud og om vi kan be sammen når det er naturlig i samtalen. Jeg tror det er bare én dame som har sagt nei til å bli bedt for, men ellers sier de gjerne at «ja, vil du det?» Det er tydelig at de setter pris på at noen bryr seg om dem spesielt. - Er dette med åndelighet blitt redusert til noe man henger på veggen eller setter på en hylle slik det norske samfunnet er nå? 12 | ADVENT NYTT 07/08•2008 - Både ja og nei. I Norge nå har folk det så godt at man tenker ikke på det, men når man først begynner å snakke om det, er det veldig mange som griper det så begjærlig. - Så det er et behov, det er ikke noe du prakker på folk? - Å nei, det er et behov, og det er helt fantastisk hvordan folk kommer. Det er klart, noen tar det imot med åpne armer mens andre er skeptiske, men de fleste sier at «det oser av veggene her, det oser av åndelig godhet, det er godt å få være her». Og det liker jeg å få høre. - Dere arrangerer samlinger i dagligstuen? - Ja, det gjør vi. Vi har hyggekvelder der vi synger og spiller Vil du bli millionær. Og det er klart at da blir vi millionærer på vitaminer og kalorier og slike ting. I blant kommer det noen og synger for oss, og noen kommer og foreleser for oss. En dame kommer én gang i måneden og leser Prøysen for oss. Og vi har andakter. - Det er et kjempepotensial her, det er så mange mennesker, det er så spennende. De må bare prøve de som ikke har vært her. Se på neste annonse som lyser noe ledig og meld deg på her. - Noen sier at «adventkirken, det er min kirke, for jeg går vanligvis ikke i kirke, men når jeg kommer her må jeg gå og få åndelig påfyll». Her føler jeg vi kan gi dem noe, noe som er verdifullt, avslutter Liljan Wollan. Rehabiliteringslederen Anne Lofthus er fysioterapeut og rehabiliteringsleder ved Skogli. Hun har ikke selv Miljøarbeider Liljan Wollan. adventistbakgrunn, men gir inntrykk av å være kompetent innen sitt fag og sterkt engasjert. - Hva har Skogli å tilby mennesker? - Det er først og fremst helsetjenester. Det er jo plassert både i lovverket og i helseforetaket, og har sånn sett en plass sammen med en hel del andre rehabiliteringsinstitusjoner. Da er det å tilby best mulig rehabiliteringstjenester for dem som trenger det, for den pasientgruppen vi har valgt å rette fokus på og som også Helse-Sørøst ønsker vi skal ha fokus på. Så må vi bygge opp tjenestetilbudet rundt det som forskingen på den ene siden viser, og på den andre siden de verdiene som ligger til grunn i slike institusjoner og ellers hvordan dette skal innpasses i det norske helsesystemet. Vi har utfyllende roller ved at vi ikke gjør ting som andre kan gjøre på et lavere nivå; vi har én rolle, andre institusjoner har én rolle og kommunene har én rolle for at vi kan få utarbeidet en rehabiliteringskjede. - Har du følelsen av at Skogli når rehabiliteringsmålet? - Ja, det gjør vi jo til enhver tid, men så må man ut og sjekke, for ting er jo ikke konstante, hver stortingsmelding innebærer en endring og også forskningen gir en pekepinn på hva som fungerer bedre enn andre ting. Det viktigste er at vi har et system som fanger opp utviklingstrekkene, slik at vi ikke en gang for alle sier at «nå er vi i mål, nå gjør vi det kjempebra, dere». Vi har et kjempebra system for å hele tiden tilpasse oss endringene i systemet, på den ene siden det økonomiske, men også faglig. Og der synes jeg det henger bra med i svingene i store trekk, men det er jo klart at det er en del momenter vi har å jobbe med nå. Tankegangen rundt kurbadene før i tiden er noe ganske annet enn det man trenger nå. - De nye metodene for behandling, viser de seg å være veldig mye bedre enn det som var vanlig i de gamle kurbadene med varmepakninger, massasje og opptrening? - Det kan man vel si, men man har jo ikke forlatt alt. Man må bare trekke fra
noe og legge til noe annet slik at man er under utvikling, og at det ikke bare er fysioterapi som er løsningen på alle problemene. Før var kanskje fokuset mer på fysikalsk behandling og konkrete ting etter en skade. Nå er det mer livsstilsrelaterte plager og langvarige kroniske plager, hvor den psykososiale delen blir like viktig. - Adventistsamfunnets idé med helse har vært basert på en helhetstekning, betyr det at Skogli er mer på hugget nå enn før? - Jeg mener jo de har de beste forutsetningene på grunn av grunnverdiene og helsenøklene, fordi man tar med alle dimensjonene i det. Kanskje fordi kurbadtanken var så tuftet mot fysioterapi og fysikalsk medisin, har det også preget Skogli. Men egentlig synes jeg utviklingen går i retning av at man kan utnytte potensialet i verdisynet til Skogli og Adventistsamfunnet generelt, og at man ikke skal se det som en trussel, men snarere som en kjempemulighet. Det handler om livskvalitet og mestringsstrategier og at dette er like viktig som det å bare ville kurere noen. Det er jo ikke alltid vi får til det, og hva gjør vi da? Skal vi bare si at «det var synd, da har vi ikke noe mer»? Nei, det er mestringstankegangen som skal ligge der, samtidig. Man kan ikke rehabilitere alle og helbrede alle, slik er det bare ikke. Smerteproblematikk, for eksempel, er nokså uløselig. Vi hadde gjerne fått nobelprisen dersom vi hadde løst smertegåten. Der har vi ikke, men vi kan komme et stykke på vei ved å lindre. Vi må jobbe mot mestring og snakke om å opprettholde livskvaliteten. - Opplever du at pasientene, når de reiser herfra, har fått en bedring av oppholdet her? - Å ja. På kort sikt er det mange bra tilbakemeldinger - helheten og trivselsaspektet står veldig sentralt. Men det er klart at jeg tror alle ville synes det er nærmest en ferieopplevelse å bli ivaretatt, komme til dekket bord og slippe å være opptatt med jobb og travle familieliv. Da ville vi vel følt oss mye bedre uansett, så vi kan vel ikke fjerne oss helt fra det aspektet. Derfor må vi være litt ærlige med oss selv og si at pasienttilfredsstille ikke alltid er den sanne verdi, fordi det tar ikke nødvendigvis lang tid før pasienten er tilbake i gamle folder, og da synes ikke jeg vi har gjort en god nok jobb. Det handler om å forstå hvordan dette skal videreføres til det livet man faktisk lever, for det er jo ikke på Skogli. - Du sier det er behov for enda mer undervisning og opptrening i mestring, og at det er et større potensial der enn det Skogli har utnyttet før? - Ja, det er det helt sikkert. Vi må kunne videreutvikle den biten, og det er vi jo for så vidt i gang med også. Man har jo sett rollen til psykologer, også i det som har med atferdsutfordringer å gjøre, hvordan vi gjennom atferden kan forsterke pasientrollen eller avlære den. Også depresjon og angst følger veldig ofte med når man har hatt mye plager, og da må man gjøre noe med det. Når vi får psykologtjenesten til å stabilisere seg her og får den innpasset i de tverrfaglige teamene, da har vi begynt den veien vi må gå. Vi har også gjennomført mange gruppetiltak, men disse kan rendyrkes mer slik at man kan drive med både gruppeveiledning og selvhjelpsgrupper. Dette kan være en vei å gå, slik at vi ikke bare har store grupper og forelesninger. Jeg tror at vekslingen mellom den individuelle tilnærmingen, der vi møter individet og ser hver enkelt som en person, er kjempeviktig, men samtidig kan også gruppedynamikken føre deg langt framover. Anne Lofthus er leder for rehabiliteringsavdelingen ved Skogli. Pastor og kapellan Adventistmenigheten på Lillehammer har mellom 160 og 170 medlemmer, med mange aktiviteter for barn og ungdom. For voksne har de den ukentlige sabbatskolen og gudstjenesten. Ellers holder de kampanjer slik som Menneskesønnen og Patmosvisjonen. De holder også bønnemøter i løpet av uken. Tore Wollan jobber 30% som kapellan for Skogli og resten for menigheten, men menigheten har bestemt at Skogli skal være satsningsområde, derfor bruker han mer tid og har kontor der. - Folk som kommer til Skogli har jo som regel fysiske plager, opplever du at de også har et åndelig behov? - Ja, det er helt sikkert. Det er jo veldig varierende, noen ganger kommer det mange til andaktene, andre ganger kommer det bare to til fire. Men jeg må si, etter de par årene jeg har vært her, at jeg aldri har hatt så mange mennesker jeg kunne snakke med Jesus om. De gangene jeg bare sitter på kontoret får jeg ikke kontakt, jeg må gå i salongen der folk er, og TOPPTEKST SKOGLI da er det veldig smart å ta med en kopp. Da er du velkommen selv om du ikke har noe i koppen. - Nå har jo Adventistsamfunnet en holdning til religionsfrihet som innbærer at man ikke skal tvinge troen på noen, og derfor har vi ikke barnedåp og vi ønsker ikke å påtvinge pasienter på våre institusjoner vår tro. Men opplever du at de søker deg? - Ja, og da er det viktig at jeg er med på ting så jeg er synlig der borte, ikke bare når jeg har et program, men at jeg er synlig i deres dagligliv. På den måten gjør jeg kristendommen ufarlig. Noen sier at i gamle dager var det andakt hver kveld, jeg har tre programmer i uken: Mandager har jeg billedbrev der jeg viser bilder som har tilknytning til bibelske land. Onsdager kjører jeg enten Patmosvisjonen eller Menneskesønnen, og disse programmene er utrolig populære. På fredag holder jeg en tradisjonell andakt. - Menigheten oppsto vel som en følge av at Skogli er her og kirken ligger vegg i vegg med Skogli. Etter hvert er jo også menighetsskolen kommet til. Hvordan fungerer samspillet her? Skole, kirke og sanatorium høers ut som en interessant kombinasjon? - Skolen har ikke egen gymnastikksal eller svømmehall, så de får lov til å bruke gymnastikksal og svømmehall på Skogli. Når det gjelder Hjelpeaksjonen er også pasientene på Skogli engasjert. Det arrangeres en «Hjelpejogg» der elever fra Liljedal skole løper rundt Skogli, og pasientene sponser de som løper med et beløp, og Skogli sponser litt også. - Pasientene på Skogli er jo også invitert til å være med på det som skjer i kirken, jeg tenker på sabbatskolen og gudstjenesten, og det er ikke en eneste gang det ikke er pasienter der, sier pastor Tore Wollan med ettertrykk. - Skolen har også hatt ulike programmer på Skogli og i kirken der pasientene deltar. I kirken kommer også foreldrene til elever som ikke er adventister, så mulighetene for samspill utnyttes godt. På den måten har vi en åpen kirke der det er forholdsvis høyt under taket. Tore Wollan er pastor for syvendedagsadventistmenigheten på Lillehammer og kapellan på Skogli. ADVENT NYTT 07/08•2008 | 13
Page 1 and 2: LESERBREV | SISTE NYEHETER | GENERA
Page 3 and 4: ABONNEMENT/ORDREKONTOR Vik Senter,
Page 5 and 6: - MOLOEN REDDET LIVET MITT Oliver f
Page 7 and 8: DÅP I VESTERÅLEN Den 26. april bl
Page 9 and 10: MISJON 10/40 PÅ RUNDREISE I NORD T
Page 11: det skulle være, men det har også
Page 15 and 16: TREENIGHETEN I SYVENDEDAGS ADVENTIS
Page 17 and 18: «Statement of Fundamental Beliefs
Page 19 and 20: som eies av DNU, ØND, VND og NND:
Page 21 and 22: VI MINNES OLAV VESTRE, Haugesund me
Page 23 and 24: Læreren Hentet et ffra fra ra Kom

Advent Nytt 7/8-2008

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?