Velkommen til akademia - Under Dusken

FOR ÆRLIG ARBEID, KLASSEN OG PARTIET: I tretti år har gartner Hørde hold utearealet på
campus rent og velfrisert. Mens kvasiintellektuelle studenter gir faen og forsøpler i hytt og vær.
PER BELSAAS ER DRIFTSLEDER for Gløshaugen Syd.
Det inkluderer Realfagbygget, Lerkendalbygget, kjemi
og Perleporten. Han har over 60 medarbeidere, hvorav
40 er vaskedamer. Han samkjører innsatsen mellom
vaktmestere, elektrikere og snekkere. Arbeidsplassen
hans er landets tredje største bygg, og det reneste
universitetet i Norge. Tidligere ville han sagt vaktmester,
men nå om dagen ynder han å kalle seg en koordinator.
Vaktmesterne og rengjøringspersonellet hans starter
klokken seks om morgenen og gjør klar auditoriene for
dagens dyst. Hver dag skal kritt og svamper være på plass,
sneiper skal plukkes og søppel skal tømmes. Flere tonn
hver dag.
– Jeg bruker mer mobiltelefon enn skiftenøkkel, sier
Belsaas. Og påstår at han bruker to tredjedeler av dagen
på kontoret. Men mannen er så brun og svær at han
minner mer om en syd-europeisk bryggesjauer enn en
midtnorsk kontorrotte. Sett bort fra den geografisk
påkrevde barten.
Hvis du lurer på hvem som åpner dørene for deg,
eller hvem den irriterende behagelige stemmen som
agerer brannalarm er, kan Belsaas fortelle at alt er
automatisert. Fra ventilasjonsanlegg til varme og de
mystiske lydfontenene.
– Alle vet jo hvorfor vi er her, sier han.
– Hadde det ikke vært for alle studentene, så hadde
ikke vi hatt dette stedet. Men her, som alle andre steder,
finnes det noen slabbedasker. Det er verst nå, rundt
immatrikuleringstid. En masse studenter som har kommet
bort fra mamma for første gang. Hahaha!
Han godter seg litt over de svimete studentene, men
skynder seg å si at det blir bedre utover høsten.
Professorene derimot, er en annen sak.
– De har jo sine skylapper, ler han.
– Veldig dyktige på sine felt, men på det praktiske
er de ofte sjanseløse. Vi snakker litt over og under
hverandre. Du vet, de snakker stort sett fag seg i mellom.
Men det går an å ta en prat med dem over en røyk, så
lenge de ikke blir for mange.
BAK LERKENDAL STADION sitter Roar Øverli. Han er
bokstavelig talt den som smører hjulene som holder
24 Reportasje
universitetssystemet i gang – som driftsleder for
transportavdelingen.
– Skrive om de «usynlige hjula», ja. Det er vi, det.
Avdelingen har 27 ansatte, 60 kjøretøy fra traktor til
lastebil, nesten 60 gressklippere av ymse størrelser, et
postkontor med tre ansatte og nok en travel driftsleder.
– Vi har over fire tusen kjøreoppdrag i året, og to
lastebiler kommer hit med post daglig. Vi sorterer
omtrent ett tonn post her hver dag, sier Øverli stolt.
– Og likevel har han ikke tilbudt seg å hjelpe meg!
roper en svett postdame idet hun haster forbi.
– Vi har litt for mye å gjøre, ja, sukker Øverli.
– Men på fredag slutter jeg til lunsj og stikker på hytta.
Da gir jeg faen!
I en av avdelingens biler på vei til IT-seksjonen
filosoferer han over studentlivet:
– Ja, de drikker så ille mye, de studentene. Men man
er nå bare ung én gang, hehe.
PÅ NTNUS IT-SEKSJON er gjennomsnittsalderen
adskillig lavere enn ellers på bruket. Her sitter de som
sørger for at nettverket, programvaren og maskinene
fungerer som de skal.
«De gledesløses stilling» kaller Knut Carlsen det.
Han er egentlig en nettelsker, men har blitt forvist til
stillingen som serversjef.
Carlsen drar frem en haug med grafer og skjemaer
for å forklare hvordan nettverket på NTNU fungerer.
– Dette er altså nettet, gestikulerer han.
Carlsen innser at han må trå til med litt pedagogikk
og legger ut med en rekke med metaforer: Nettet er som
veiene og trafikklysene, de systemansvarlige er som
fabrikker, og noe annet er som salgskontor og
konsulenter, søppeltømmere og sykepleiere.
– Jepp. Du skjønner sikkert, såpass omløp har du vel?
Vel. Etter en omvisning i Lerkendalbyggets
katakomber blant servere, fibre, kjøleanlegg, terrabytes
og roboter er Carlsen blank i øynene.
– Se der! sier han rørt.
– En fiberkveil til Moholt! Det er sånt jeg brenner
for!
Litt bortenfor, på et kontor med navnet «Drift@Stud»,
sitter en gjeng studenter foran dataskjermer. De har
stillingen enhver dataguru ville drept for – de leker seg
med et av Norges barskeste systemer, og får betalt for
det.
– Vi sørger for at studentene får lest sin mail og skrevet
ut sin hovedoppgave, sier de med et bredt glis. På
dataskjermene kryr det av mp3-filer, og et par digre
høretelefoner ligger like ved. Men det er ingen spøk, skal
vi tro studentene:
– Nei. Det er et utrolig komplisert system, og det krever
en god del jobb.
UTE, UNDER SKYFRI HIMMEL, står gartner Hørde og
fjerner visne blomster. Han har ansvaret for blant annet
å vanne, gjødsle, rense blomsterbed og slå gresset på
Gløshaugen, og klager over at sommeren har vært for
varm og tørr – for plantene, vel å merke, selv er han
brun og blid. Om vinteren er det å strø og måke. I tillegg
plukker han søppel på uteområdene.
– Nå ved studiestart er dét et spesielt problem – det
er enormt med drikkebeger, papir og plastposer som flyter
rundt på området, sier han idet de mindre pene blomstene
går en sikker død i møte. Hørde har drevet på i godt og
vel tretti år, og legger ut om utviklingen:
– Studentene har forandret seg, begynner han.
– Det er blitt mer folkelig – mer vanlig, om du vil –
å studere. I gamle dager følte de seg litt priviligerte, og
syntes nok de var noen divisjoner over oss andre,
humrer han.
I dag er ikke hovne studentpamper et problem på
jobben.
– Nei, bevares. Det er tvert imot en artig arbeidsplass.
Et pulserende miljø. Liv og røre; det er alltid noe som
skjer. Det eneste som er litt ekkelt er å finne sprøytespisser
og sånt. Men det tror jeg ikke studentene står for, sier
Hørde.
Men legger studentene merke til ham og jobben han
gjør?
– De tenker nok ikke over det, nei. Men jeg tror
studentene, som alle andre, setter pris på å ha det rent