Faglig begrunnelse 06.07.06 - Villreinfangst som verdensarv

Innvandringsveier for rein etter siste
istid. (illustrasjon: Per Jordhøy)
2
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
sapiens råder grunnen alene. I de sørlige deler av Frankrike ser vi nå de første tegn på en
rask kulturutvikling. I Grotte Chauvet, en kalksteinshule sør for Lyon, finner vi 32 000 år gamle
fantastiske hulemalerier som viser dyrelivet på denne tiden. Blant mammuter, hulebjørner, urokser
og løver, finner vi også bilder av Europas viktigste landpattedyr – villreinen. I de mange ti-talls
huler som er avdekket i Frankrike og Spania, har imidlertid ikke villreinen noen dominerende
posisjon. I magdalenien perioden (ca 19 000 – 11 000 BP) blomstrer hulemalerkunsten, men det
er de store (mammuter), farlige (urokser, bison) og raske (hester) dyrene som dominerer. Cro
Magnons viktigste energikilde – villreinen – er relativt lite representert. Franske og canadiske
arkeologer mener dette skyldes at reinen var for vanlig – man tegnet ikke ”kneipbrødet” sitt
(Gordon 2003).
Utgravinger av flere hundretalls boplasser viser imidlertid at villreinen i lange perioder hadde
en svært dominerende rolle i de første europeeres kosthold (Grayson & Delpech 1998, 2003).
Ved å analysere frekvensen av beinfragmenter fra de ulike dyr, finner man at villreinen i lange
perioder har utgjort ca 90% av dietten til de første europeere. Det debatteres fortsatt hvorvidt
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
jegerfolket fulgte etter villreinflokkene på deres sesongmessige forflyttninger mellom vinter- og
sommerområdene (Gordon 1988), eller om jegerfolket hadde faste boplasser på strategiske
steder, hvor dyrene måtte passere (White 1989). Uansett var villreinen det viktigste byttedyret i
lange perioder. I tillegg er de fleste av de ornamenterte beinredskapene vi finner også laget av
reinsbein og vitner om en jegerkultur som i stor grad var avhengig av forekomsten til villrein.
På slutten av Pleistocene (ca 12 000 BP) forsvant reinen fra de sørlige deler av Frankrike
(Delpech 2003) og Alpene (Bridault et al. 2000). Tilsvarende endringer i utbredelse fant man
også i mellomistiden (Emian) for 130 – 116 000 år siden (Kukla 2000, Delpech 1989). Basert på
rekonstruksjonene av klima som er gjort for disse periodene (Guiot 1990) er det sannsynliggjort
at det er endringer i temperatur, og ikke nedbør, som er årsaken til at reinen nå forsvinner fra
de sørlige deler av Europa. Samtidig med at reinen forsvinner fra Sør-Europa, ser man også
endringer i menneskenes kultur – hulemalerkunsten ser ut til å forsvinne.
Vi kan følge reinens spor mot nord, hvor de såkalte Hamburg og Ahrensburg kulturer vitner om
at menneskene fulgte reinen nordover i tundraområdene som fantes sør for den tilbaketrekkende
brekanten. I Stellmoor, en boplass ikke langt fra Hamburg, finner vi bein fra mer enn 650
reinsdyr, som viser betydningen denne arten har hatt for disse jegerfolkene. Spor etter disse
kulturene, samt Bromma-kulturen finner vi mange plasser i Danmark og nær Malmø i Sverige.
Flere steder finner man hele skjelett, eller skjelettdeler av rein, hvor pilespisser sitter fast i bein.
Dette viser at pil og bue var et viktig fangstredskap. Spor etter større fangstanlegg finnes ikke
Pilespiss som sitter fast i bogbein
fra rein, datert 14500 BP (Foto:
Jørgen Holm)
Tundra(fjell-)rein er en typisk
middels stor rein som ofte lever i
store flokker på tundraen og som
kan foreta lange årlige vandringer
mellom sommerbeiter og
vinterbeiter. (Foto: Per Jordhøy)