Faglig begrunnelse 06.07.06 - Villreinfangst som verdensarv

Høyre: Skisse av mulig
styrtfangstanlegg ved Litlejordshornet
(Etter Mølmen).
Under:Spydspiss fra jernalder.
Funnet på Dovrefjell (Foto: John
Olsen)
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
Det er nøye sammenheng mellom pilespissen og det opprinnelige våpensettet pil og bue. Pilas
tyngde og lengde avslører mye om pileskaftets utseende: en tung pilespiss krever et tykt og
gjerne kort skaft. Videre er det sammenheng mellom pilas lengde og buens lengde. Ut fra
funnene kan vi slutte at man i eldre jernalder brukte mannslange buer. I yngre jernalder fantes
både langbuer og kortere buer. Pilefunn fra tidlig middelalder er sjeldne, men de forteller om en
ny, sammensatt buetype. På 1200-1300-tallet tas armbrøsten i bruk (Farbregd 1991: 9).
En funngruppe som kun omtales sporadisk er løsfunn av spydspisser. Spyd kan ha vært våpenet
jegeren i buestillingen brukte, men hva om det ikke finnes i en slik kontekst? Fra samisk område
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
i Nord-Sverige, nærmere bestemt Torne og Kemi lappmarker, omtaler prosten Tornæus (1772)
i 1672 jakt med ski på skaresnø. Samene brukte spyd i jakta. Jakt på rein på ski er også omtalt
i Kongespeilet. Metoden må ha vært svært effektiv. En jeger kunne ta opptil 9 eller enda flere
rein i ett renn (Kongespeilet 1947: 21). Også i nyere tid har man brukt ski i reinsjakta. Folk i
fjellbygdene i Hardanger lå innpå fjellet vinterstid og jaktet rein på ski (Opedal 1943:14). Kanskje
er fjellets løsfunn av spydspisser minner om slik jakt?
I ett og annet sjeldent tilfelle hører vi om dyrestup (Mølmen 1975:127 og 1988:61-63, Barth
1986, Nicolaisen 1992). Dyrene skal ha vært drevet frem til og utfor en høy fjellhylle eller et
stup, skrent eller bergvegg. Metoden er lite studert og materialet svært sparsommelig. Det er
også tvilsomt om en slik metode kan ha hatt noe omfang ettersom den innebærer skader på
verdifulle huder, gevirer og kjøtt. Dyrestupene er mangelfullt dokumentert og blir ikke nærmere
behandlet her.
Foruten de jakt- og fangstmetoder som har etterlatt seg spor i terrenget, må vi holde mulighetene
åpne for at også andre teknikker kan ha vært i bruk som for eksempel gildre.
Rundt om i fjellsider og på flyer har en i det område som omfattes av dette prosjektet mange
kjøttgjemmer og enkle krypinn. Kjøttgjemmene er ofte murt ned i urer. Der ble kjøtt steinet ned
for å holde rovdyr og rovfugl unna, for så å bli hentet ved en seinere anledning. Det foreligger
ikke dateringer fra kjøttgjemmene, men det er rimelig å anta at de kan ha vært brukt i store
deler av forhistorisk og historisk tid. Neduring av kjøtt forekommer også i dag. Krypinnene er
også tallrike og svært varierte: et lite hulrom under en steinblokk, en enkel oppmuring mot
en bergskrent, ei lita steinbu. Fjelloppsynsmann Norman Heitkøtter kjente i 1966 til 40 slike
anlegg bare rundt selve Rondanemassivet, og Mølmen omtaler 90 av dem i Snøhettaområdet
(Heitkøtter 1966:60, Mølmen 1978). Tar vi hele område i betraktning, må det virkelige antallet
Svartbakkestjerne (Foto: Per
Jordhøy).
Kart over område med stort
gropfangstanlegg i Lordalen
(Reinheimen). Kartet illustrer
mengden av andre kulturminner
knyttet til fangstanleggene. Flere
av de udefinerte anleggene er
tolket av Øystein Mølmen som
kjøttgjemmer (Illsutrasjon: NiNA)