Faglig begrunnelse 06.07.06 - Villreinfangst som verdensarv

Høyre: Oppmåling av jordgrav
fangstgrop, Lordalen, Reinheimen
(Foto: Per Jordhøy)
Under: Kniv av flint fra, steinalder
(Foto: Per Jordhøy).
2
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
9. Historie og utvikling
Fangstanleggenes utbredelse og datering
Etter at isen trakk seg tilbake og landet ble beboelig, var reinen en av de viktigste ressursen for de
tidligste jegerne. Det er ingen lokaliteter som direkte viser til fiske og sjøfangst under pionertiden
(Fuglestvedt 2005:60). Allerede i preboreal tid, en gang mellom 8500 og 9000 f.Kr., finner vi
boplasser etter reinjegere som fulgte reinen til fjells i Ryfylkeheiene (Bang-Andersen 2003).
Trolig finnes samme typer boplasser også i vårt område fra denne perioden. De påfølgende
årtusenene ser både fjell- og skogsområdene i innlandet ut til å ha vært brukt i deler av året av
grupper med hovedtilhold ved kysten. Fra ca 6000 f.Kr. eller kanskje noe tidligere endres dette
bildet, og det ser ut til å utvikles grupper med tilhold i innlandet gjennom hele året (jf Boaz 1999,
Larsson 1994). Selv etter at innlandsområdene i Skandinavia etter hvert ble bebodd hele året,
har folk fra kysten utnyttet ressursene i fjellet. I en heller på øya Tustna på Nord-Møres ytterkyst,
er det funnet bein av rein som dateres til yngre steinalder og bronsealder (Lie 2004). Det er kort
vei fra kysten til fjellet på vestlandet. En dekorert hakke av reingevir fra omkring 6500-6000
f.Kr., funnet ved Aggeröd i Skåne, viser at reinen har inngått i langtrekkende byttesystemer langt
tilbake i tid (Larsson 1976). Kanskje det er flint fra kystområdene som har vært byttemiddel?
Ved Gautsjøen, som er en del av den nå regulerte Aursjøen i Lesja er det funnet en rekke
steinalderlokaliteter med materiale som går tilbake til i alle fall 5000 f.Kr (Hofseth 2001). Lokalitetene
ligger i et område med mange fangstgroper og hvor det går store sesongvise reintrekk (Jordhøy
et al. 2005). At reinfangsten har vært sentral for boplassenes beliggenhet synes ganske klart.
Som vi har sett ovenfor er det kanskje en mulighet for at bruken av fangstgroper kan gå så
langt tilbake som steinalder, selv om det ikke er sikre belegg for dette. De mange boplassene
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
i fjellene tyder uansett på at reinen var viktig som ressurs helt fra eldre steinalder til den mer
organiserte fangsten antok gradvis større dimensjoner i bronse- og jernalderen. Fra hele landet
viser århundrene etter Kristi fødsel en markert ekspansjon. Bosettingene i jordbruksdistriktene
ekspanderer, aktiviteten i fjellet øker, og importmaterialet i gravene viser at de internasjonale
kontaktene også ble større. Fangstprodukter har trolig vært blant de viktigste byttevarene norske
stormenn kunne tilby i bytte med prestisjevarer fra kontinentet (Solberg 2000:100-2).
Merovingertiden kjennetegnes av en nedgang i funnrikdommen i de sentrale jordbruksstrøkene,
samtidig som noen få storhauger på sentralsteder antyder at makten samles på færre hender
(Myhre 1992). I de indre skogs- og fjellområdene ser imidlertid bildet annerledes ut. I løpet av
yngre jernalder etableres det gårder og grender i innlandsområder som tidligere ikke hadde fast
bosetting (Hofseth 2001, Bergstøl 2004b). Bruken av fangstanleggene ser ut til å erstattes av jakt
med pil og bue i denne perioden.
I vikingtid og middelalder ekspanderer bosettingene utover skogs- og fjellområdene, hvor det
setres og utvinnes jern i stor skala. Handelsstedet Kaupang i Vestfold ble etablert på 800-tallet,
og etterfølges av bydannelser og flere kjøpsteder fra rundt år 1000. Denne rikssamlingstiden
kjennetegnes av en generell økonomisk oppgang, som også fikk stor betydning i mer marginale
områder.
Fangsten i de store fangstanleggene ble tatt opp igjen i vikingtid, og ble stadig mer omfattende
utover i middelalderen. Den nordnorske høvdingen Ottar som reiste til England på slutten av 800tallet,
hadde blant annet med seg reinskinn, og forteller at han også har 600 usolgte rein hjemme
(Hansen og Olsen 2004:60-69). Reinen ble en viktig ressurs med stor økonomisk betydning.
Skinn og gevir ble viktige handelsvarer. Selv om forskerne ikke finner rester etter reinsdyrbein i
byene, antar vi at også kjøttet fant veien dit, kanskje tørket, speket eller røkt.
Fra Torvbudalen i
Snøhettaområdet (Foto: Per
Jordhøy).