Faglig begrunnelse 06.07.06 - Villreinfangst som verdensarv

tegning av rein fra hule i Dordogne,
Frankrike. (Foto: Per Jordhøy)..
Drivfangstanlegge/styr tfangstanlegg
ved Nuajat kuat, Vest-
Grønland (Etter Blehr 1982)
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
svært gamle dyr, noe som antyder at det er de lettest tilgjengelige dyr i en flokk som er blitt drept.
I andre tilfeller gjenspeiler aldersstrukturen den vi finner i en villreinsflokk, størst mengde unge
dyr, deretter en gradvis lavere andel av eldre dyr. Dette antyder en ”massefangst”-situasjon,
hvor store mengder dyr er blitt fanget. Denne type fangst har da høyst sannsynlig skjedd når
større flokker av dyr trekker gjennom avgrensede områder. Heller ikke for hjort, som det finnes
store mengder av i de prehistoriske boplasser, er det påvist bruk av permanente fangstanlegg
(Pike-Tray 1991, Burke 1995).
Gjennom analyser og tolkninger av
hulemalerier fra Altamira i Spania, og
Lascaux i Frankrike, har Kehoe (1990)
framsatt teorier om at fangst av villrein, hjort,
hester og urokser har blitt gjennomført ved
bruk av ledegjerder bygget av stein. Kehoe
mener at disse fangstinnretningene går igjen
på mange av hulemaleriene. Spor etter slike
gjerder er det imidlertid ikke mulig å finne i
disse områdene i dag.
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
Grønland
På Grønland er det kjent villreinfangst med fangstanlegg av rusetypen. Det vil si de store
anleggene hvor lange fangarmer leder reinen inn mot en avlivningskve. Om ledegjerder og
fangstbås har vært av treverk eller steinvarder, ser ut til å ha variert. Også her ser anleggene ut
til å ha vært benyttet av ulike folkeslag i ulike perioder (Blehr 1982; Vorren 1998)).
Nord-Amerika
I Nord-Amerika, det vil si Canada og Alaska, er det rike beretninger om jakt og fangst på rein.
Flere av indianerstammene har vært mer eller mindre avhengige av villreinen for å overleve.
Hvordan denne ressursen har vært utnyttet har variert. Noen stammer har fulgt etter reinen
gjennom året, mens andre har ventet ved naturlige krysningspunkter i landskapet (Brian Gordon
per. med). Her har reinen blitt jaktet på med pil og bue og spyd, enten på land eller fra kano/
kajak. Fangstmetodene nevnt ovenfor har ikke satt varige spor etter seg. Det er imidlertid også
kjent bruk av rusefangstanlegg hvor ledegjerder og fangstbås har vært av enten treverk eller
stein. En har også beretninger om fangstgroper, men disse har vært laget i is- eller snøbreer og
er følgelig forsvunnet i dag.
Sibir
I Sibir er det dokumentert fangstanlegg av rusetypen og jordgravde fangstgroper. I fangstrusene
er det brukt ledegjerder både av stein og av treverk. Det er imidlertid også kjent bruk av mer
mobile fangstanlegg av rusetypen, hvor anlegget ble satt opp etter at reinsflokken var lokalisert.
Etter at fangsten var over ble anlegget demontert og brukt om igjen et annet sted. Disse
anleggene har følgelig heller ikke satt noen spor etter seg (Gordon 2003).
De jordgravde fangstgropene i Sibir finnes hovedsakelig i skogsområder. Her er ikke nyttet rene
ledegjerder – i stede er det hugget ut gater i skogen hvor gravene er plassert. Den gjenstående
skogen har slik fungert som et ledegjerde (Vorren 1998).
Midt-Sverige – området parallelt med “Villreinfangsten som verdensarv”
I Sverige er det også funnet fangstgroper. Det er ikke naturlig å se Norge og Sverige isolert.
Tradisjonene og typene fangstanlegg ser ut til å ha vært mye av de samme på begge sider av
Rusefangstanlegg som endre på
vann. Skissen viser fangst blant
inuitter i nordre Qu\ebec, Canada
(Etter Gordon 2003: 20)