Faglig begrunnelse 06.07.06 - Villreinfangst som verdensarv

Rondanemassivet mot øst
(Foto: Per Jordhøy)
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
på dyr som trakk fra Gråhø og Bråkdalen i vest, over gode beiter i Slettløyftet og ned i botnen
sør for rusa. Gjerdene er om lag 240 m lange og avlivingskvea ligger inntil en stor steinblokk.
Hovedsakelig utenfor gjerdene, men også innenfor, finner vi til sammen 21 buestillinger. En
kullprøve tatt under steinhellene i avlivingskvea ga senmiddelalder – nyere tid (Barth 1996:
37-38).
Øst for Furusjøen på ca 1400 m.o.h. er det registrert en stor fangstruse på Bløyvangen.
Hovedarmene er 700 og 1250 m lange og består av røyser og varder. Inntil og utenfor gjerdene
ligger det i alt 56 buestillinger. På steder der det er åpninger i gjerdet, finner vi samlinger med
buestillinger på utsiden. Rusa er beregnet på trekk over Bløyvangen. Kull fra avlivingskvea er
datert til romertid (Barth 1977: 29-44, 1989: 343-345 og 1996: 87-91).
Naturforhold/rein
Området har en svært variert topografi, fra tindelandskapet i tilknytning til Rondane-massivet,
til roligere fjellandskap i sørøst og nordvest. Rondane er karakterisert av gode vinterbeiter for
villreinen. Lavrike vegetasjonstyper (gullskinn og reinlav) utgjør nærmere 40% av totalarealet.
Tilgangen på lav er generelt størst i østlige, kontinentale villreinområder, og Rondane i likhet
med Knutshø og Forolhogna, kan derfor potensielt huse de tetteste reinstammer.
8.3.3 Reinheimen
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
Fangstminner
Reinheimen oppviser en ualminnelig variasjon i typer fangstanlegg. Her finner vi alle
hovedkategoriene rikt representert og i mange varianter. Det er også bare i dette av våre tre
områder at vi har store fangstruser som ender på vann. Det eneste som mangler er store ruser
med murt avlivingskve. Antallet registrerte fangstanlegg er også betydelig.
Ved Fellingvatnet (1269 m.o.h.) og Leirungsvatnet (1370 m.o.h.) er det fangstruser som ender
på vann. Rusa ved Fellingvatnet er først beskrevet av Mølmen (1986:128-130 og 1988:155-161)
og Fossum (1996: 36-37), men ble nyregistrert sommeren 2005 av deler av faggruppa, Runar
Hole og Endre Hage. Rusa er konstruert for å fange opp dyr fra nord og nordøst. Kartleggingen
dokumenterte i alt tre gjerder som leder mot Fellingvatnet fra forskjellige himmelretninger.
Det lengste måler hele 3 km. Gjerdene består av reiste steiner, steinkranser og lave murer.
Det ligger buestillinger både innenfor og utenfor gjerdene. Gjerdene ledet dyra over vika øst
i vannet, ut på odden hvor vi gjenfinner gjerdene og en rekke buestillinger, og ut i vika i vest.
Det er ikke endelig fastslått, men funn på stedet kan tyde på at vi har festepunkter for liner på
begge sider av sistnevnte vik. Tre steder er det påvist tufter som best kan forstås om de ses i
sammenheng med fangstrusa. Den ene ligger på odden med utsyn over rusa. To andre ligger
på toppen av ryggen vest for vannet med vidt utsyn over hele fangstmarken. På vestsiden av og
i skjul av samme rygg finner vi 4-5 hustufter. Utenfor dem ligger det møddinger med gevirer og
bein som er datert til vikingtid. Det er et ualminnelig komplekst og fullstendig kulturmiljø vi har
på Fellingvatnet med betydelig vitenskapelig og formidlingsmessig potensial.
Rusa ved Leirungsvatnet er kun dokumentert i Øystein Mølmens private arkiv som nå er overført
Oppland fylkeskommune. Materialet antyder at det her finnes et 400 m langt gjerde som bl.a.
består av reiste steiner.
I Reinheimen har vi også Norges største kjente buestillingssamling. Den ligger på 1500 meters
høyde i et dalsøkk mellom Skaihø og Søre Rundhaugen, sør for Finndalen. Her er det registrert
Ravn er en flitt gjest på
slakteplassene under reinsjakte
(Foto: Per Jordhøy).
Varderekke som er en del av
fangtsrusa ved Fellingvatnet (Foto:
Espen Finstad)