Faglig begrunnelse 06.07.06 - Villreinfangst som verdensarv

Tuft i tilknytining til rusefangstanlegg
ved Slådalen, Reinheimen. (Foto:
John Olsen).
0
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
arkeologiske funn på menneskets boplasser som viser hvilken stor betydning denne arten
hadde. I Vézère dalen, som er på UNESCOs verdensarv liste, finner vi 147 prehistoriske
boplasser og 25 dekorerte grotter. Analyser av boplassene viser at villreinen, under det som
kalles magdalenien perioden (19 000 – 11 000 BC), utgjorde opptil 90% av dietten. Under
den påfølgende oppvarming endret rein fra ulike istidsrefugier sine utbredelsesområder og ble
splittet opp i ulike delbestander. Mennesket fulgte etter, og både i Canada, Eurasia og Europa
viser undersøkelser at villreinen fortsatte å være den viktigste føden, og dermed en viktig faktor
i utviklingen og utbredelsen av menneskets kultur i de sirkumpolare områder. Vi kan nå trekke
en sammenhengende linje av prehistoriske spor fra de syd-franske områder og til de sørnorske
høgfjell. Mens det i sør er funnet boplasser som avdekker diett og dagligliv til de første
europeere, er det først i de nordlige områder vi fortsatt finner spor etter selve fangsten av villrein.
Innenfor det foreslåtte nominerte området finnes et vidt spekter av slike fangstanlegg som både
viser utviklingen i omfang og endringen av fangstmetoder. Med sin sirkumpolare utbredelse er
villreinen i dag direkte knyttet til ca 15 urbefolkninger, og innen mange områder finner vi spor
etter de samme typer fangsanlegg som vi har innen det foreslåtte nominerte område, men
ingen steder er den kartlagte variasjonsrikdom like stor innen et geografisk avgrenset område.
Ad 2 og 3.
2. kan på en unik måte dokumentere utviklingen i menneskets ressursutnyttelse av
villreinen fra istidens slutt og fram til i dag.
3. har dokumentert en unik tetthet og variasjonsrikdom av fangstanlegg for villrein.
Det er i hovedsak ett forhold som har bidratt til denne unike tetthet og variasjonsrikdom av
fangstanlegg: stor variasjon i klimaforhold innen et geografisk begrenset område. Dette har
gitt villreinen muligheter til å finne sommer- vinter- og kalvingsområder innenfor et begrenset
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
geografisk område, og samtidig gitt muligheter for menneskelig bosetting i tilknytning til
fjellområdene.
I tundraområdene i Eurasia og Nord-Amerika foretar reinen sesongmessige trekk mellom
vinterområdene i sør og kalvings- og sommerområdene i nord. Disse trekkene er ofte over 1 000
km og følger i hovedtrekk faste traseer i terrenget. De lange sesongtrekkene har vanskeliggjort
etableringen av en omfattende stabil bosetting. Spor etter en nomadisk fangskultur finnes derfor
hovedsakelig i form av ledegjerder laget av stein, ofte i forbindelse med reinens kryssinger
av elver og vann. Fjellområdene i Norge karakteriseres av store variasjoner i klima mellom
vestlige, kystnære områder med gode sommerbeiter for villreinen, og østlige områder med et
kontinentalt klima hvor vinterbeitene er de beste. Disse fjellområdene ligger ofte geografisk
nært hverandre, omkranset av frodige daler velegnet for permanent bosetting.
Ad 4. kan på en unik måte dokumentere en sammensmelting av alpin
natur og kultur til et landskap hvor en 10 000 årig sirkumpolar, fortsatt
levende tradisjon, har satt sine tydelige spor.
Innen det foreslåtte nominerte område danner den store variasjonsrikdom av økologiske
og kulturelle prosesser knyttet til villreinen og villreinfjellene til sammen et landskap, som
favner både kultur og natur. Dette landskapet er personlig og inkluderende, fordi vi skaper
vår egen opplevelse av det på grunnlag av minner, assosiasjoner og kunnskap. Det er disse
personlige opplevelsene som gir landskapet dets kulturelle og sosiale verdier, i tillegg til de
miljømessige og økonomiske. Gjennom ivaretakelsen av sporene og den levende kulturen
i fjellandskapet kan vi forstå og aktivt bevare historien, kulturen og identiteten. Villreinen er
en ”kvalitetsbudbringer” i dette landskapet. Det at en art som villreinen, med sin ekstensive
arealbruk fortsatt finnes i livskraftige bestander, betyr at økosystemet fortsatt er intakt. Dette er
(Foto: Per Jordhøy).