Faglig begrunnelse 06.07.06 - Villreinfangst som verdensarv

Høyre: Kartet viser fangstgropenes
plassering i Stor-Svartdalen,
Snøhettaområdet. (Illustasjon:
NINA).
Gropfangstanlegg i Lordalen
(Reinheimen). I området ligger både
murte og jordgravde fangstgroper
(Illustrasjon: NiNA)
2
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
in press). Kanskje har uthugde gater
i vegetasjonen ledet dyrene mot
fangstgropene.
Beliggenhet
Fangstgropene er anlagt i reinens
trekkveier og er uløselig knyttet til
terrenget og landskapet omkring.
Om de ligger alene eller i systemer,
er de spor av passiv fangst
myntet henholdsvis på lokale
beiteforflyttinger og regionale
sesongforflyttinger. Enkeltliggende
og små grupper med groper ligger
plassert i dalsenkninger, på eid og
landbremmer ved vann, mellom
ur og bekk, ved bergskrenter eller
nært steinblokker. De virkelig
lange systemene ligger på
overgangssteder i landskapet der
flokkene passerte under vår- og
høsttrekket.
Mange steder er fangstgropene brukt
i kombinasjon med buestillinger. En
landbrem ved et høyfjellsvann, en
fangstgrop med ledegjerder ut i fire
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
retninger, en buestilling på noen meters hold fra den gamle dyrestien som fortsatt leder frem
til gropa – slike små fangstanlegg forteller en fullstendig historie om møtet mellom dyret og
mennesket.
4.3 Fangstruser
Fangstrusene er mindre kjent enn fangstgropene. Antageligvis er en viktig forklaring at de rett og
slett er vanskelige å oppdage. Er man ikke vant med dem på forhånd, tror man ikke uten videre at
små steinkranser og en og annen reist stein på en bergrygg er en del av et opptil flere kilometer
langt fangstanlegg. De omtales som massefangstanlegg i sør og reingjerder i nord (Barth 1977,
Vorren 1998). Prosjektet har valgt å kalle dem fangstruser. Ordet gir assosiasjoner til formen og
det styrende prinsippet for fangstmetoden. Det skiller også denne kulturminnetypen fra andre
anlegg for massefangst som lange fangstgropsystemer og store buestillingssamlinger.
Konstruksjon
Fangst i ruser består av fire hovedelementer: lange ledegjerder, samlekve, et avlivingsområde og
mennesker. Avlivingsområdet ligger på land eller vann. Det finnes også her en rekke variasjoner,
men felles for dem alle er at de utnytter dyrets fluktinstinkt og forutsetter at mennesker aktivt
driver og styrer dyrene når de først er kommet innenfor rusa.
I de største fangstrusene er ledegjerdene over 4 km lange (Blehr 1972, Barth 1977, Jordhøy et
al. 2005). De har opprinnelig bestått av reiste staur med steinskoning, reiste steiner og varder.
Staurene og vardene kan ha vært forsynt med fuglevinger, kvistbunter, trespiler, tau, torv eller
skinnremser som blafret avskrekkende i toppen. Ved inngangen ligger gjerdene flere hundre
meter fra hverandre. Når reinsdyrflokken er kommet innenfor gjerdene, fremstår de i truende
silhuett mot himmelen, og dyrene beveger seg ikke mot dem. Mennesker kan ha satt flokken i
Venstre: Storgrava i Hverdalen,
Rondane, var opprinnelig en del av
ei stor fangstruse. I dag er det den
murte fangstbåsen som er mest
synlig i landskapet (Foto: John
Olsen).
Under: Kart over anlegget ved
Gravhø (Rondane ) med inntegnede
ledegjerder og trekkruter (Etter
Barth 1996:30).
2