Faglig begrunnelse 06.07.06 - Villreinfangst som verdensarv

Skredahøin i Snøhettaområdet
(Foto: Per Jordhøy)
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
mening for nåtidige mennesker. Kunnskapen om reinen som jaktbart vilt og kunnskapen knyttet
til det å lese landskapet i en slik kontekst har funnets mange steder. De fleste steder er den gått
tapt, men bl.a. her er den fremdeles bevart.
Området er under press av ikke reversible endringer, ikke minst gjennom pågående
klimaendringer, og da først og fremst global oppvarmingen. Dette er også et sentralt tema i
UNESCO.
Særktiterium knyttet til kulturlandskap
UNESCO har definert kulturlandskap som en kulturlokalitet, men en lokalitet som viser
interaksjonen mellom naturen og mennesket:
Kulturlandskap er en kulturarvlokalitet og representerer kombinasjonen av
menneskelige spor og naturlige prosesser som utpekt i artikkel 1 i [UNESCO]
konvensjonen. De viser utviklingen av menneskelige samfunn og bosetning
over tid, under innflytelse av fysisk hindringer og/eller muligheter gitt av deres
omgivelser og etterfølgende sosiale, økonomiske og kulturelle virkninger, både
utenfra og innenfra (Operational Guidelines, Annex 3, §6).
Villreinfangsten som verdensarv
En ti tusen år lang tradisjon
Fangstanleggene representerer en spesiell teknologi utviklet for å utnytte en ressurs og et
område innenfor de begrensinger og muligheter som er gitt fra naturens side. Bevaringen av
dette landskapet vil bidra til en fortsatt bærekraftig utnyttelsen av naturen i området og bidra
til sikringen av den eksisterende biodiversiteten. Dette gjør at prosjektet bør komme inn under
UNESCOs definison av et kulturlandskap (Operational Guidelines, Annex 3, §9).
Kulturlandskapet i områdene som her foreslås søkt inn på UNESCOs verdensarvliste har vokst
frem som en naturlig prosess i følge med menneskets bruk av området. Denne aktiviteten har
etterlatt seg fysiske spor i landskapet, og det er disse som er sentrale i denne sammenheng.
Dette svarer godt til UNESCOs kategori to av kulturlandskap (Operational Guidelines, Annex
3, §10 (II)).
Gjennom den komparative analysen er det sannsynliggjort at dette området har en større tetthet
og en større diversitet i typer fangstanlegg innenfor et geografisk avgrenset område, enn andre
steder i verden. Anleggene og områdene er slik representative for denne tradisjonen, og kan
på en god måte vise ulike grader av, og teknikker knyttet til, utnyttelsen av villrein som ressurs.
Her teknikker og grader av utnyttelse som er representative i en global sammenheng. Dette
gjør at styret mener området vil innfri kravet satt i Operational Guidelines, Annex 3, §11 til et
kulturlandskap som skal innskrives på UNESCOs verdensarvliste. Jordgravd fangstgrop i
Storsvartdalen, Snøhettaområdet
(Foto: Per Jordhøy).