Last ned Finansfokus 03/13 som PDF - Finansforbundet

Smertelig ansvar
gjesteskribent
I løpet av de fem årene jeg har vært en del av Røeggen-saken,
er det spesielt ett tilbakevendende spørsmål jeg får som er vanskelig å besvare.
Spørsmålet formuleres gjerne som "… men
hva med individets eget ansvar for valg og
plasseringer de foretar?". Det er et stort
spørsmål, og hvordan man velger å svare er ganske
avslørende.
Dersom vi på den andre siden sier at individet
(les fortsatt: kunden) har alt ansvar for egne
plasseringer, er det med utgangspunkt i at kundene
er fornuftige og rasjonelle beslutningstakere. Det er
i tråd med klassisk økonomisk forståelse av aktøratferd.
Nå er det etter hvert stadig færre som bygger
sin verdensforståelse på klassiske forutsetninger for
forbrukeratferd, fordi det erkjennes at mennesker
handler utover ren fornuft. Psykologiske og sosiale
føringer, som for eksempel tillit, er helt klart
avgjørende for valgene vi som forbrukere treffer.
Nordmenn går for å være et tillitsfullt folk.
Fortsatt har vi vesentlig tillit til bankene vi er
kunder av. Vi har tillit til at bankene gir oss god
informasjon, ved å si klart og tydelig i fra om
f ordeler og ulemper ved ulike alternativer. Slik
informasjon er en forutsetning i klassisk økonomisk
teori for at forbrukere skal kunne treffe rasjonelle
valg.
I det konkrete tilfellet med Røeggen-saken
slutter Høyesterett i storkammer at Røeggen ikke
fikk all den informasjon han trengte for å opptre
rasjonelt. Høyesterett slutter også at det ikke var
hans plikt å fremskaffe det. Det formuleres i
dommen med "banken [har]et ansvar for å gi riktig,
nøktern og realistisk informasjon når den inngår
avtaler med småsparere og uerfarne investorer"
og "Med en mer nøktern tone fra bankens side – og
med korrekte opplysninger om avkastningspotensialet
ved lånefinansiering – antar jeg at
Røeggen ville avstått fra investeringen".
Dette springer ut av kravet til "god forretningsskikk".
Kravet til god forretningsskikk var helt
sentralt i reguleringen for salg av finansielle
produkter allerede i 2000, som var det året Røeggen
tegnet sine andeler i de strukturerte produktene.
I Røeggen-dommen bruker ikke Høyesterett
mye plass på å avklare hvilket egenansvar Røeggen
hadde for sine plasseringer. Det er viktigere for
retten å avklare hvilken plikt banken hadde. Høyesterett
behandler heller ikke hva som er den
enkelte selgers ansvar. Akkurat det spørsmålet er
– for målgruppen for et magasin som dette – vel
så viktig å reflektere over selvstendig.
Finansfolk stiller ikke meg spørsmål om hvor stort
individuelt ansvar de enkelte selgere hadde for
råsalget av lånefinansierte strukturerte produkter.
Kanskje fordi jeg ikke er noen autoritet på området,
men jeg vet problemstillingen diskuteres bankansatte
imellom og det er en del av opplæringen man må
igjennom.
For meg er det blitt en vane å omformulere
spørsmålene jeg får om kundenes individuelle
ansvar for kjøp av lånefinansierte strukturerte
produkter til også å gjelde selgerens individuelle
ansvar for å selge slike pakker. På den måten
kommer det i alle fall frem hvor vanskelig det er
å gi et absolutt og uttømmende svar på hvor langt
man skal strekke egenansvaret.
Forbrukerrådet var Røeggens partshjelper i
rettssaken som omtales. Forfatteren er derfor å
regne som part i saken.
jORGE B. jENSEN
er fagdirektør for finans i
Forbrukerrådet.
(Foto: CF Wesenberg, Kolonihaven)
Finansfokus 3-13 27