Offisersbladet nr 7

Da det uunngåelige, tyske angrepet
på Sovjetunionen - «Operasjon
Barbarossa» - startet i juni 1941,
nøt tyskerne utrolig suksess med
blitzkriegtaktikken. På bare fem
måneder var de rykket så langt inn
i landet at erobringen av Moskva
virket nært forestående.
Men der stoppet det.
Tekst: Trond Sætre
På dette tidspunktet var de tyske styrkene i
Sovjet delt i tre: Nordlige armegruppe gikk
mot Leningrad, og søndre armegruppe mot
Ukraina. Sentrale armegruppe gikk mot
Smolensk, hvorfra Russlands eneste
ordentlige motorvei førte til Moskva. De
tyske generalene ville gjennomføre et snarlig
angrep på Moskva, men Hitler var skeptisk.
Den tyske angrepsplanen, Direktiv 21,
prioriterte Leningrad.
Den nordlige armegruppen var på vei dit,
og rykket fram uten større problemer. Den
søndre armegruppen hadde derimot støtt
på overraskende sterk militær motstand.
Den sentrale armegruppen hadde gått rett
på, noe som skapte gapende strategiske
huller. Mellom de tre armeene fantes det
store, ubeskyttede flanker som
tilsynelatende gjorde den sentrale
armegruppen sårbar. I tilfelle de skulle støte
på en overmakt, ville det ta for lang tid å få
forsterkninger fra nord eller sør. Dette var
trolig noe av grunnen til at Hitler ikke gikk
inn for et snarlig angrep på Moskva. Tvert
imot utstedte han et direktiv der generalene
fikk beskjed om at ved erobringen av
Smolensk skulle de ikke umiddelbart
fortsette videre. I stedet skulle de sende
deler av panserstyrkene sørover som
forsterkninger, og ellers skulle armeen bare
operere defensivt. I ettertid tviler mange
historikere på om Sovjet faktisk hadde
ressurser til å angripe den sentrale
armegruppen; de trengte alle eksisterende
styrker bare for å forsinke tyskernes
framrykning. I så fall var det Hitler som
gjorde den store strategiske feilen når han
ikke gikk inn for å angripe Moskva tidligere.
Da den tyske hæren vant en ganske
knusende seier i Smolensk tidlig i august
1941, lå veien til Moskva åpen. Generalene
adlød likevel ordren om å sende 2.
panserdivisjon sørover, og avvente
resultatet. Planen virket etter hensikten;
innen midten av september hadde den nye,
tyske offensiven knust sovjetisk motstand i
det vestlige Ukraina.
Endelig kunne kommandøren for
tyskernes sentrale armégruppe, feltmarskalk
Fedor Von Bock, gjøre klart til angrepet på
selve Moskva. I mellomtida hadde Sovjet
styrket forsvaret av Moskva-veien (som til nå
hadde hatt påfallende dårlig forsvarsverk),
men det forsinket tyskerne i svært liten
grad. 2. oktober 1941 var Moskva innen
synsvidde, og marskalken igangsatt
angrepsplanen, Operasjon Tyfon. Men tross
i massivt, tysk luftbombardement kom ikke
den tyske hæren inn i byen. Moskovittene
fikk beskjed om å bygge barrikader i
gatene, og Stalin gjorde hva han kunne for å
holde moralen oppe. Blant annet ble han
selv værende i byen etter at regjeringen var
evakuert. Han fikk også utkommandert en
militærparade på årsdagen for den russiske
revolusjonen (7. november). Etter paraden
var fullført, vendte de paraderende
soldatene straks tilbake til fronten igjen.
Bråvendingen i tyskernes krigslykke blir
ofte forklart med den kalde, russiske
vinteren. Men allerede på høsten begynte
værforholdene å gi tyskerne problemer.
Høstregnet gjorde veiene gjørmete og
uframkommelige. Da kulda satte inn i
november, befant tyskerne seg i en
flaskehals. Verken soldater eller fartøy var
rustet for den usedvanlige kalde vinteren
som Russland opplevde i 1941-42.
Russerne på sin side hadde ingen grunn til
å hovere. For å holde tilbake fienden måtte
de sette inn alt tilgjengelig mannskap mot
de tyske mitraljøsene, inkludert rekrutter,
frivillige og kvinnelig militærpersonell. 27
november var tyskerne kommet så langt
som til en av Moskvas sentrale forsteder,
men ble slått tilbake da de var bare tre mil
fra Kreml. Dette var så langt øst som
invasjonsstyrken kom.
General Georgi Sjukov (som kanskje var
Sovjettidens mest populære krigshelt) holdt
nå på med planleggingen av motangrepet.
Han måtte hente forsterkninger, men ville
ikke sende dem til Moskva før han hadde
full oversikt. Troppene var stasjonert i Sibir
og andre deler av det østlige Russland. Først
da Sjukovs spion i Japan, Richard Sorge,
forsikret ham om at japanerne ikke planla å
angripe russisk territorium, fikk han sendt
over forsterkningene. 5. desember gikk den
tyske hæren utenfor Moskva over til en mer
defensiv strategi, og i respons til dette
startet Sjukov en massiv sovjetisk
motoffensiv dagen etter. Ikke bare hadde
han uthvilte øst-tropper som var mye bedre
rustet til vinterkrig enn tyskerne, men også
nyproduserte våpen, blant annet T-34
panservogner og rakettskytere. Tyskerne
kom straks på vikende front, og der forble
de.
Som en tysk krigsveteran senere uttalte:
«Det var været, ikke russerne, som stoppet
oss». Men ikke flaksen (dvs. værforholdene)
alene reddet Sovjet. Hitler var så overmodig
at han ikke på forhånd skaffet armeene sine
nok vintertøy eller annet utstyr tilpasset
ekstreme værforhold. Han trodde hele den
europeiske delen av Russland ville være
annektert før vinteren, og når den
beregningen slo feil, falt hele Operasjon
Barbarossa sammen. En snakker om
krigens vendepunkter i 1943, men allerede
julen 1941 stanset tyskerens lynraske
imperiebygging på brå og permanent måte.
ffisers ffi sersbladet 15
tilbakeblikk