kultur - Under Dusken

epOrtAsJe [Rosenborgskandalen]
Ti år med hemmelighold
Ingen vet ennå omfanget av
kreftskandalen på Rosenborg.
Kjøpt taushet har sin pris.
I
sørenden av Bymarka ligger Rønningen gård. Det tidligere
småbruket har blitt et populært serveringssted
for friluftsfolk som ønsker et varmt og rolig avbrekk
fra vinterkulda.
Ved trappa opp til inngangsdøra ligger stabler av ski,
sekker, støvler og staver spredt utover. Fra kjøkkenet siver
eimen av nybakte boller, fra peisen en lun varme som siger
ut til bordene der de besøkende sitter ved vinduene og ser
ut mot fjellene i det fjerne.
Mellom gjestene går Eva Hestnes stille og samler kopper
og tallerkener. Så tar hun seg en pause ved et av vinduene
der ingen sitter. Med haken lent mot håndflata kikker hun
inn i telyset midt på bordet.
For ti år siden sluttet hun i jobben som sekretær ved laboratoriene
på Rosenborg. Da hadde hun brukt det siste halve
året på å stelle den syke mannen sin, Arnold Hestnes.
– Først trodde legene det var lungebetennelse, men
så ringte de fra sykehuset og sa at jeg bare måtte komme
og hente mannen min, for han var full av kreft, forteller
hun.
Under sykdomsperioden brukte hun 24 timer i døgnet
til å pleie sin ektefelle. De eneste som hadde kontakt med
ham under sykdomsperioden var Eva og barna deres.
– Han veide ikke mer enn 36 kilo ukene før han døde.
Jeg bar ham på armene mine som et barn, og siden kreften
hadde spredd seg til lungene, kunne han ikke snakke.
Arnold Hestnes ble 49 år gammel. Da han døde, 16. juni
1997, hadde han fem ulike kreftformer i kroppen.
eN Lukt Av LIvsfAre. Arnold Hestnes studerte botanikk
på laboratoriene ved Rosenborg i perioden 1970-77,
så jobbet han som vitenskaplig assistent fram til 1980. Eva
jobbet der i samme periode.
– Arnold satt ofte og jobbet utover kveldene. Det var
mange studenter der, og noen ganger gikk de ikke hjem før
klokka ett på natta. I flere av rommene var det en intens,
sterk lukt. Vi skjønte tidlig at forholdene der ikke var som
de skulle, sier hun.
Derfor sendte de ansatte, deriblant Arnold Hestnes, et
brev til ledelsen allerede i 1978. Der fortalte de at standarden
på laboratoriene var for dårlig, at rutinene ved
behandling av farlige stoffer ikke var gode nok og om
dårlige avtrekkskap.
Årene gikk, og ingenting ble gjort.
– Det første Arnold sa til meg da han fikk kreftdiagnosen,
var at «dette har en sammenheng med Rosenborg»,
forteller Eva Hestnes.
Da Arnold Hestnes døde, var han den tredje som døde
av en aggressiv kreftsykdom etter å ha arbeidet på Rosenborg.
I tillegg hadde flere andre fått kreft.
bAk fOrtrukNe gArDINer. Rett etter mannen hennes
døde, innkalte NTNU de etterlatte til et hemmelig møte på
Hotel Bakeriet i Trondheim.
26
– Vi fikk beskjed om at vi ikke skulle si dette til noen.
Det var veldig viktig at ingen fikk vite om møtet, forteller
Eva Hestnes.
26. januar 1998 møtte tre etterlatte opp utenfor det vesle
hotellet bak Olavskvartalet i Brattørgata. I all hemmelighet
ble de geleidet inn på hotellet hvor de møtte to representanter
fra NTNU. På møterommet ble gardinene trukket for,
og de etterlatte plassert ved et bord.
– Det var et hemmelighetskremmeri ut av en annen
TEKST: JONAS PAULSEN OG BJØRN GRIMSMO FOTO: STÅLE LIND STORVIK
LIVSFARLIGE LABORATORIER: Bygningene på Rosenborg er nå revet. De store grå bygningene nærmest i bildet viser hvor
verden. Under møtene ble vi fortalt at det var viktig at vi
pårørende måtte «møtes på halvveien» med NTNU. Universitetet
hadde klare fordeler av å holde dette hemmelig. De
hadde jo en fasade å ta vare på. Det skulle ikke være noen
riper i lakken, forteller Hestnes.
Siden samholdet ved Rosenborg var så godt, følte Eva
Hestnes at det ble riktig at man fant en løsning både NTNU
og de etterlatte var tilfredse med. Men i ettertid ser hun
at dette var galt.