Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

TEMA › TI IGNORERTE FLYKTNINGSITUASJONER
folkningen fra okkupantmakten til et område som er okkupert.
Konflikten i Vest-Sahara og situasjonen til flyktningene har stort
sett vært ignorert av det internasjonale samfunnet, og det har vært
liten politisk vilje til å presse Marokko til å etterleve kravet om
folkeavstemning. Samtidig har internasjonalt næringsliv vist interesse
for Vest-Saharas rike naturressurser. Flere norske selskaper har
engasjert seg i fiskeindustrien, som sysselsetter flertallet av de
marokkanske bosetterne.
Handel med naturressurser fra okkuperte områder, i strid med
den opprinnelige befolkningens ønsker og uten at inntektene gavner
dem, er forbudt. Flyktninghjelpen har derfor oppfordret norske
myndigheter til å avklare sin politikk overfor norske næringslivsinteresser
i det okkuperte Vest-Sahara.
SUDAN (DARFUR)
■ 200 000 er drept og mer enn to millioner drevet på flukt
■ Regjeringsstøttet milits voldtar og dreper
■ Myndighetene hindrer humanitært arbeid
Foto: Gøril Trondsen Booth
TERROR OG MASSEFLUKT HAR FØRT TIL HUMANITÆR KATASTROFE Det
tok lang tid før internasjonale medier oppdaget at det foregikk en
konflikt i Darfur-provinsen i Sudan. Konflikten brøt ut i 2003, da
opprørere grep til våpen i protest mot det de anså som langvarig
undertrykking og neglisjering av befolkningens behov. Myndighetene
i Khartoum svarte med å støtte Janjaweed-militsen, som har
stått bak massedrap, voldtekter og rasering av landsbyer.
Som følge av konflikten er det omtrent to millioner internt fordrevne
i Darfur, og 200 000 har flyktet til nabolandet Tsjad. I både
Darfur og Tsjad har de fordrevne blitt utsatt for overgrep fra Janjaweed-militsen.
Myndighetene i Sudan har sviktet sitt ansvar for å gi befolkningen
bistand og beskyttelse. Dette gjør at internasjonal bistand blir
ekstra viktig, påpeker FNs nødhjelpskoordinator Jan Egeland. Til
tross for økende oppmerksomhet om Darfur i mediene, har det
imidlertid vist seg vanskelig å skaffe nok bistand til ofrene for konflikten.
FN har bare fått inn en tredjedel av det som trengs til hjelpearbeidet
i Sudan, fortalte Jan Egeland i april 2006. – Det er
paradoksalt at vi har mindre penger i år selv om det er flere mennesker
med behov for bistand, påpekte han.
Den afrikanske union har en fredsbevarende styrke på 7000 personer
i Darfur. Men styrken har vært for liten og for dårlig utstyrt til å
klare å stanse overgrepene mot befolkningen. Fredsavtalen, som ble
inngått mellom opprørere og regjeringen i begynnelsen av mai 2006,
kan være et skritt i riktig retning. Men det forutsetter et sterkere internasjonalt
engasjement, både for å sikre at fredsavtalen etterleves og for
å gi bistand til flyktningene i området. Det internasjonale samfunnet
må også forsterke innsatsen i Sør-Sudan, der det er stort behov for
bistand til gjenoppbygging etter fredsavtalen som ble inngått i 2005.
ELFENBENSKYSTEN
■ 800 000 internt fordrevne
■ Overgrep mot kvinner på flukt
■ Politikere setter etniske grupper opp mot hverandre
FREMMEDFRYKT OG ETNISKE MOTSETNINGER HAR DELT LANDET I TO Elfenbenskysten
ble lenge regnet som et av de mest stabile og fredelige landene
i Afrika, men situasjonen ble dramatisk endret i 2002, da et væpnet
opprør resulterte i en borgerkrig som delte landet i to. En fredsavtale ble
inngått i 2003, men situasjonen i landet er fortsatt svært spent. I den
første fasen av konflikten ble den omtalt i internasjonale medier, men
siden har det vært stille. Dermed har det kommet ut lite informasjon
om de mange hundre tusen som konflikten har drevet på flukt.
Hovedskillelinjene i konflikten går mellom det hovedsakelig muslimske
nord og det overveiende kristne sør. Fiendtlige holdninger til
den store andelen av befolkningen som har røtter i andre afrikanske
land spiller også en viktig rolle. Elfenbenskysten førte i flere tiår en åpen
innvandringspolitikk for å skaffe arbeidskraft til landbruket, men etter
at behovet for arbeidskraft har blitt mindre, har myndighetene ført en
nasjonalistisk politikk som har nørt opp under fremmedfrykt og diskriminering
av innbyggere med innvandrerbakgrunn.
En FN-styrke på 7000 soldater og en fransk fredsstyrke på 4000
personer er utstasjonert i Elfenbenskysten for å bidra til fred i landet.
FNs generalsekretær Kofi Annan mener det er behov for langt flere
FN-soldater, men har blant annet møtt motstand fra USA.
I begynnelsen av 2006 var det 800 000 internt fordrevne i Elfenbenskysten.
De fordrevne lever under svært vanskelige forhold og er
utsatt for overgrep både fra opprørere og fra regjeringsstyrker. Det er
også rapportert at soldater fra FN og fra den franske fredsstyrken har
begått seksuelle overgrep mot internt fordrevne kvinner.
16 17
NEPAL
■ Borgerkrig har drevet hundretusener på flukt
■ Våpenhvile skaper håp
■ Fastlåst for flyktninger fra Bhutan
Foto: Gøril Trondsen Booth
GLEMTE FLYKTNINGER I KONFLIKTHERJET LAND Under de voldsomme
opptøyene i Katmandu våren 2006 ble verdens øyne rettet mot
Nepal. Men situasjonen for landets internt fordrevne ble lite omtalt,
og den fastlåste situasjonen for 100 000 flyktninger fra nabolandet
Bhutan forbigås i stillhet.
Da kong Guyanendra innførte unntakstilstand i 2005, ble kampen
mellom regjeringsstyrker og maoistiske opprørere trappet opp.
Myndighetene forsvarte sin ensidige satsing på bruk av militære
maktmidler for å løse konflikten med at det handlet om «krig mot
terror» og at opprørerne var terrorister. En konsekvens av dette er
at regjeringshæren har begått store overgrep mot sivile. Det har også
de maoistiske opprørerne, som blant annet har rekruttert barnesoldater
og kidnappet skoleelever.
Mellom 100 000 og 200 000 nepalere er på flukt i eget land som
følge av konflikten, og minst like mange lever i eksil. Etter at kongen
bøyde seg for de folkelige protestene i april 2006, innførte maoistene
våpenhvile. Dette har vekket håpet om at flyktninger og internt
fordrevne etter hvert kan vende hjem.
Mindre håp er det for flyktningene fra Bhutan, som har levd i
flyktningleirer i Nepal i mer enn 15 år. Flyktningene er ofre for en
nasjonalistisk politikk i Bhutan som fra 1980-tallet og utover innebar
en sterk diskriminering av minoritetene i landet. Forhandlinger
om løsning på flyktningproblemet har vært resultatløse, og flyktningene
lever på humanitær bistand fra FNs høykommissær for
flyktninger. Skal flyktningproblemet løses, må FN og det internasjonale
samfunnet legge sterkere press på Bhutan for at landet skal
endre sin diskriminerende politikk og anerkjenne flyktningenes
rettigheter.
SOMALIA
■ 700 000 på flukt
■ Overgangsregjering uten kontroll
■ Rivaliserende klaner kjemper om makten
LOVLØSHET OG VOLD I ET LAND UTEN SENTRALMAKT I mars 2006 brøt
det ut harde kamper mellom rivaliserende militsgrupper i Somalias
hovedstad Mogadishu. Det var den verste volden på mange år,
og landets president anklaget USA for å være medansvarlig gjennom
å gi støtte til noen av militsgruppene som et ledd i den amerikanske
«krigen mot terror». Støtten skal ha gått til grupper i en selvutnevnt
antiterror-koalisjon som kjemper mot muslimske grupperinger.
Siden president Siad Barre ble styrtet i 1991, har Somalia vært
preget av to destabliserende faktorer: En bitter kamp mellom ulike
klaner og væpnede grupper, og et fravær av en samlende statsmakt.
Det konfliktherjede landet har i stor grad vært ignorert av omverdenen,
og lite hjelp har nådd frem til de hundretusener som er
drevet på flukt i landet.
Urolighetene i begynnelsen av 2006 viser at overgangsregjeringen
som ble dannet i 2004 fremdeles står overfor store utfordringer. Den
kaotiske og utrygge situasjonen i Somalia førte til at regjeringen
måtte etableres i Kenya, og først i 2005 kunne den flytte til Somalia.
Fortsatt kan den ikke operere fra hovedstaden Mogadishu.
Ved inngangen til 2006 var det 370 000 - 400 000 internt fordrevne
i Somalia. De lever under svært vanskelige økonomiske og
sosiale forhold og er sårbare for overgrep. Det gjelder spesielt dem
som har søkt tilflukt i områder der andre etniske grupper eller
klaner dominerer. Skal problemene til de fordrevne løses, må det
internasjonale samfunnet øke både den humanitære bistanden og
innsatsen for å oppnå fred og et stabilt styre.