ARTIKKEL Når faget vokser ut av fenomenene.pdf

Hva er det der i det aller helligste – der det lyser skarpest? Jo, der er det som svartest! Noen vil si SOT. Ja det er
rett; sot! Og hva er sot, hvilket kjemisk stoff er det? Det blir gjerne litt stille da. Så er det en som prøver seg med
KULL eller KARBON. Ja det er riktig, dette er kull – det er det som dere skriver C for i kjemien. Er alle med på
det! Det er ikke stearin, det er KULL, rent kullstøv! For de fleste er dette ”aller enkleste” en aha-opplevelse. Inne
i flammen, der det lyser, er kaoset optimalt. Der er historien kommet så langt at stearinen er revet i filler. At det
er akkurat da det lyser, kan vi jo undres over eller oppleve som vakkert. Og samtidig er det litt overraskende at
det rett og slett er glødende kull vi ser inne i enhver stearinlysflamme. At kull kan gløde har jo alle sett. Men
visse selvsagtheter blir annerledes når de kommer i en ny sammenheng.
Det vil være en fordel å ha en utbrent kullbit liggende – og kunne ta den opp og ta hardt i den og bli litt svart på
fingrene samtidig som vi kommer til dette poenget. KULL! Det blir liksom kjernen i timen å komme dit – har vi
sett og sagt det, blir det lettere å fatte at det er KULLdioksyd – og samtidig underligere. Overgangen fra stearin
til kull er allerede et lite mirakel for mange av elevene – ja for hvordan kan egentlig noe bli til noe annet? For
dem som er interessert i organisk kjemi hører det med til historien at det vil være en lang rekke overgangsstadier
på veien fra stearingass til kull, og at det finnes en avansert kjemi knyttet til disse ustabile mellomformene.
Når lamper oser, hva er det da som skjer? Har noen sett hvordan taket ser ut i en stue hvor parafinlampens
flamme har blitt for høy? Når en flamme oser, brytes flammehudens overside opp, og kullet går til værs
uforbrent. At vi kan tenne på dette kullet (noe stearingass vil det også være) i stripen av os etter at vi har slukket
flammen og få en flamme til å brenne seg ned til veken gjennom løse lufta, vil kunne illustrere dette at kullet
faktisk brenner.
Den glødende tuppen på veken gir oss en indikasjon på at det må være her (i flammens hudområde) at karbonets
ekteskap med oksygenet finner sted. At veken er flettet, bidrar for øvrig til at den bøyer seg litt og stikker ut på
siden, slik at den brennes av i møtet med oksygenet. Derved slipper den å klippes. Av og til kan vi se at dette
ikke fungere og veken må klippes. Spørsmålet om blåfargen langs kanten av flammen bringer oss i kontakt med
fargelæren – som vi her må la ligge. Det samme gjelder hele startprosessen før det oppstår en dynamisk likevekt
i flammen. Hvordan foregår den? Svært ofte vil vi se at flammen vokser (på stearinen i veken) – før den dernest
begynner å skrumpe inn – til den så tar seg opp igjen ved å begynne å smelte unna stearin som mater veken. Vi
kan også komme borti flammer som står og vibrerer opp og ned lenge i en slags hysterisk av-og-på-likevekt.
Etter å ha dannet et bilde av hele forbrenningsprosessen så formelen er dokumentert, er det på
sin plass å trekke tråden fra forbrenningen i stearinlyset til forbrenningen slik vi kjenner den i
åndingen i dyrecellen. Underveis kan vi også ha lagt inn en kommentar om en forbindelse: for
eksempel er det mulig å assosiere til hvordan de ville oppleve dette å mangle oksygen, å ikke
få puste, når eleven ser flammen som er i ferd med å dø ut under glassklokken. Lungene våre
bringer oksygen til kroppen – og blodet bringer dette ut til cellene. Jo, det har de hørt. Det de
ikke har hørt eller tenkt, er at flammen er naturens modell av en levende celle. Akkurat som i
flammen, er det også slik i kroppen deres at likevekten er dynamisk - og de faste formene bare
tilsynelatende står der urørlige. Stoffene kommer og går, strukturen består. Hva trenger denne
flammen for å brenne? Den må mates gjennom veken med kullstoffer av et eller annet slag og
så må den tilføres oksygen. Hvem opplever det som upassende at lyset og livet er beslektet?
Fenomenets mangfold – oksidene
Hvor detaljert en går i dybden i forhold til et fenomen, og i dette tilfelle hvor mange timer en
bruker på å komme gjennom flammen, vil selvsagt kunne variere. Poenget rent didaktisk er å
kunne veksle mellom å gå i dybden og bredden. Har vi fått en relasjon til et fenomen som for
eksempel forbrenning, har vi forstått temaet til bunns, så vil vi lett kunne ta imot et mangfold
av variasjoner av dette temaet uten at stoffmengden kjennes tyngende. Tvert imot, kjennes det
faktisk både befestende og belivende ut for det vi allerede har gjennomgått når det viser seg å
kunne varieres i et mangfold av former. Mange variasjoner kan da tas imot på relativt liten tid,
uten at det kjennes ut som faglig overkjøring.
11