ARTIKKEL Når faget vokser ut av fenomenene.pdf

Flammen som fenomen
Dersom det ikke er trekk i rommet, er det en stabil og formfullendt flamme vi har foran oss –
uten blafring og soting. Vi trenger ikke fortelle elevene det, men tenk et øyeblikk over hvilken
lang vei teknologihistorien la bak seg før den endte opp med dette klimaks: En stille, lukt- og
osløs flamme i en oljelampe som ikke trenger noen skål (den lager den jo selv), og heller ikke
renner fordi stearin som fettstoff er akkurat mykt nok til å smelte godt og akkurat hardt nok til
å beholde formen. Som en fullendt frukt, uten å prange med sin perfeksjon, umulig å forbedre,
er stearinlyset (som fyrstikken) kommet for å bli i vår kultur.
Har vi dempet lyset i rommet for å kunne se flammene bedre, vil det - før vi kommer så langt
som til å undersøke dem - ofte oppstå et interessant fenomen, nemlig en høytidsstemning som
brer seg i rommet. Når den brer seg, kan den oppleves som litt upassende, liksom. Og det er jo
interessant. Hvorfor er den upassende? Som sanseiakttagelse, bør den ikke få lov å høre med?
Indre erfaringer klinger videre som indre spørsmål, - samtidig som det nå handler om å vende
oppmerksomheten til elevene nøkternt mot forbrenningsprosessen og flammen de har etablert
foran seg. Jeg bryter stillheten: ”Hvordan ville dere beskrive flammen? Fortell så det er mulig
for en som er blind å se den for seg i detalj!” Det blir gjerne stille en stund. Det som jo skulle
være så lett, viser seg å være vanskelig – litt overveldende. Noen elever blir nok også hindret i
at de forventer at det er bestemte ting jeg vil at de skal se, og lurer på hva dette kan være. Det
blir selvsagt en sperre for å komme i gang og å stole på sine egne sanser. Andre kan være litt
overveldet av hele saken – får liksom ikke fatt i det hele: Denne stille og enkle flammen, er jo
et dramatisk og enormt sammensatt foretak: helheten er dynamisk; formen er den samme hele
tiden og likevel hele tiden ny – fast stearin blir til flytende og til gass – stoff forvandles og går
over til å gi lys og varme (den overgangen er jo ikke så enkel å fatte) - veken trekker opp
væske i den ene enden og gløder oransje i den andre akkurat der flammehuden berører den –
luften settes i bestemte bevegelser rundt flammen osv. Denne bevegeligheten hele veien gjør
forstanden litt svimmel rett og slett. Det er vanskelig for fornuften å finne noe å bite seg fast i
når fenomenet det står overfor stadig forvandles og samtidig strømmer. Jeg sier alt dette som
forklaring på den nølingen som ofte kommer i elevgruppen.
For å samle klassen i denne litt famlende åpningssituasjonen, kunne det passe å gi et samlende
bilde og innspill fra min side her. Jeg spør: ”Hvis dere tok film av stearinlyset noen timer, hva
ville dere da se om dere kjørte filmen i rask kino?” Det blir klart at stearinlyset forsvinner, at
det går opp i røyk. Vi har med stoff-forvandlinger å gjøre - og det vi vil undersøke i
kjemitimen er hva slags forvandlinger som foregår i og omkring flammen. Det som i tillegg
møter oss der, i samspill mellom forvandling av stoffene, er fenomenene lys og varme. Der vil
fysikktimene overta. Dermed er det plassert inn i stearinlysopplevelsen hva vi nå skal
gjennomgå, og hva vi vil ha mulighet til å gå videre på senere. For elevene er det
tilfredsstillende å få plassert ting: Slik og slik nå, og resten kommer i andre timer og
sammenhenger! I virkeligheten hører disse tingene sammen; stoff og lys/varme, kjemi og
fysikk, det ser dere jo. Og det er noe annet som dere også kan se. Om dere virkelig
konsentrerer dere og forestiller dere filmen av stearinlyset, som lyser og varmer og samtidig
gradvis ”forsvinner”, om dere ser dette for dere og så kjører filmen baklengs, hva ser dere da?
Da vil dere først se slutten på filmen - altså ingenting, og så et stearinlys som strekker seg opp
av bordplaten og vokser rakt i vei til full høyde! Ja, dere vil se stoff-forvandlingen i baklengs
film. Og forbrenningen baklengs, hva slags prosess er det?
9