ARTIKKEL Når faget vokser ut av fenomenene.pdf

Recommendations

Info

Til den vide terrenghistorien hører det med to grunnprosesser, som preger dannelseshistorien i både stort og smått, nemlig dynamikken mellom oppbygging og nedbryting. Den gjenfinner vi overalt vi snur oss hen. Forståelsen av historiene knyttet til jordsmonnsdannelse, planteliv og økologi kan knyttes opp mot denne allmenne verdensdynamikk. Soppenes spesifikke rolle i naturen blir tydelig, og dynamikken mellom forbrenning og fotosyntese, som vi har vært inne på i kjemien, får plutselig et livsnært, reelt og dramatisk bilde (bare se rundt deg) å knytte an til. Jeg nevner dette allerede her, fordi det kan passe å ha disse ute-erfaringene knyttet til biologi i minne når vi nå setter oss inn i klasserommet eller kjemisalen for å arbeide med kjemien på en måte som tar Faraday ett skritt videre. Vi skal fordype oss i forbrenningsfenomenet, og vi skal se hvordan det er mulig å gå ett skritt videre over til fenomenet syrer og baser, og mer generelt til karbonets kjemi. Kunsten er å bygge ut fenomenfordypningen slik at den knytter an til – og fordyper - det vi ønsker å gjennomgå pensummessig. En helt vanlig fyrstikk Om vi nå spør oss selv eller elevene hvor Faradays stearinflamme kom ifra, vil vi forfjamses litt. Hvor kommer lyset fra? Hvor har det sitt opphav? Vi merker at det svimler litt, og kan vel føle tilfredshet eller ubehag ved det – alt etter legning og type. Vi kan uansett nøkternt ta tak i tenningsprosessen og undersøke den litt nærmere. Den begynner som kjent med en helt vanlig fyrstikk. Dette å stoppe opp litt og, som et barn, spørrende iaktta de helt vanlige fenomener er av og til helt på sin plass. Fyrstikken er et godt eksempel på noe vi har sett så mange ganger at vi ikke egentlig iakttar, men bare registrerer: ”Aha, en fyrstikk”. Vi er straks ferdige med saken når vi har registrert det. Men hva er det egentlig vi har foran oss? En trepinne – et eller annet treslag må det være – firkantet – den rødbrune kuleformen i den ene enden, hvor hele poenget med fyrstikken liksom sitter – hvordan lages den? Slik forsker det spørrende blikket når vi tar noe i nærmere øyesyn. Og akkurat dette, å ta noe i nærmere øyesyn, er faktisk en sentral egenskap å lære elevene. Ikke bli overrasket om det er en av de såkalt svake elevene som er den sterke iakttageren og rask til å oppdage finere detaljer: ”Det er noe glatt i treverket, noe impregneringsgreier – men det glatte mangler i den enden som vender vekk fra fyrstikkhodet!” Litt omtanke må til når en deler ut fyrstikker til en klasse elever, det sier seg selv. Ellers blir det lett mye røyk, og lite forståelses-ild. Skal vi undersøke fyrstikken skritt for skritt, er det lurt å vente med å dele ut ripeflaten. Først etter den tørre undersøkelsen – hvor spørsmål gjerne kan få henge i luften, kan det passe med en intensivert studie av hvordan fyrstikken brenner. Her er det greit å si til elevene at de har kort tid på seg (den tiden en fyrstikk brenner) til å få med seg og beskrive så nyansert og nøkternt som mulig hva de ser og sanser. Det er mulig å samle trådene etter en slik første, korte undersøkelsesøkt, ved å samle sammen de observasjonene som er gjort i et felles bilde, gjerne på tavlen. Her gir jo fenomenet selv en viss struktur som vi kan følge i beskrivelsen. Begynner vi med fyrstikken utent og tegner den, 6
kan vi sette noen navn – og samle opp et bilde med bildetekst. Her er det mulig for læreren å trå til med tilleggsopplysninger. For eksempel treslaget (gjerne osp), impregneringen (parafin for at treet lett skal ta fyr fra svovelet) og i tillegg et salt som kveler etterglødingen og gjør at det ikke faller glødende biter ned (ammoniumhydrogensulfat). Om en også har oppskriften på tennsatsen, blir jo følelsen av å kjenne fenomenet ytterligere forsterket. Den oppskrift jeg har fått tak i for selv å lage tennsats lyder slik: 1,5 gram svovel (brennbart emne) 12 gram kaliumklorat (avgir oksygen) 5 gram manganoksid og 5 gram jernoksid (katalysator, friksjonsmiddel) 2,5 gram gummi arabicum i 10 ml vann (blir bindemiddel) Alle pulveringrediensene knuses godt, slik at de blir godt blandet. Vann og gummi arabicum (blir bindemiddel) blandes og las svelle. Deretter varmes det opp til 50-70 grader celsius slik at det løses opp. Alt pulver, bortsett fra kaliumkloratet, blandes sammen og røres inn i bindemiddelet til det blir en homogen blanding. Så tilsettes kaliumkloratet, og man rører forsiktig om. Fyrstikkene kan nå dyppes og henges til tørk. Den voldsomme, brusende tenningen som fyrstikkhodet gjør, knytter seg altså til oksygen som blir frigjort fra et salt det er bundet i (kaliumklorat). Selve tenningsprosessen som ligger forut for dette er jo et mysterium for seg. Hvordan tar det fyr? Det er tydelig at svovelet brenner og at det lukter litt svoveloksid, og at parafinet brenner kan man se på den lille dråpen som noen av elevene har observert i forkant av flammen på undersiden av fyrstikken. At trestykket brenner er altså kun siste trinn i en lang kjede av en godt planlagt ”brannstafett”. Så langt er prosessen klar. Det som er vanskelig å få grep om, er selve starten. Hva er betingelsene for at det i det hele tatt tar fyr? Hvilket stoff er det som begynner å brenne? Og hvordan skjer dette? Friksjon og varme går det an å formidle og erfare: Vi drar fyrstikken, og lager på den måten varme. Slik er det prosessen starter – men altså uten ild, kun med varme. Gåten er jo denne overgangen fra ren varmeprosess og over til den flammende ilden med de tilhørende kjemiske prosessene. Det er en aha-opplevelse for mange å få vite at prosessen starter i ripeflaten; at det er den som egentlig først tar fyr! De som iakttar nøye selve tenningsøyeblikket, kan se at det flammer opp i flaten – men sporene kan jo lett tolkes som merker etter svovelhodets forbrenning. Det mest overbevisende indisiet på at det rødbrune stoffet i flaten er uunnværlig i tenningsøyeblikket er rett og slett den utbrukte (utbrente) ripeflaten hvor det ikke går an lenger å få til noen tenning. Nå er tiden inne for å gi oppskriften på ripeflaten. Også denne må ha et bindemiddel som brer stoffene ut over flaten (gummi arabicum) i tillegg til et friksjonsmiddel (kalsiumkarbonat) og det lett antennelige stoffet (rødt fosfor). 7
Page 1 and 2: NÅR FAGET VOKSER UT AV FENOMENENE
Page 3 and 4: Her velges det av Faraday altså no
Page 5: 5 Pionerstadiet: lav vokser direkte
Page 9 and 10: Flammen som fenomen Dersom det ikke
Page 11 and 12: Hva er det der i det aller helligst
Page 13 and 14: Poenget er å bre et tema - i dette
Page 15 and 16: OKSYGEN VANN METALL METALLOKSID BAS
Page 17 and 18: det brått slår om. Det vesentlige
Page 19 and 20: en bestemt syre til en annen bestem
Page 21 and 22: Temafordypning - kalk og karbondiok
Page 23 and 24: Vi lager sement Når vi bygger vår
Page 25 and 26: Her er det enkle fenomenet gjort st

ARTIKKEL Når faget vokser ut av fenomenene.pdf

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?