ARTIKKEL Når faget vokser ut av fenomenene.pdf

Her er det enkle fenomenet gjort stort og spektakulært, rett og slett ved å synliggjøre det. Hva
som egentlig foregår når disse små kornene med salter løses i vann er jo underlig. Eksempelet
illustrerer et viktig poeng i fenomenologisk metode: La fenomenene selv komme til orde. For
å få dette til, må vi gjerne bruke det spektakulære, men legg merke til at det spektakulære ikke
får en egenverdi, og at det er oppstyret som blir saken. Vi kan nøkternt bruke innføringen som
en inngangsport til å snakke om løselighet, som er et sentralt og omfattende begrep i kjemien.
Kolben kan settes til side, og ved slutten av timen viser det seg at væsken – uten at vi har rørt
i den – er helt ensfarget, fargen er helt jevnt fordelt i hele vannmassen av seg selv. Underlig!
Målet må likevel være å styre unna det spektakulære som inngangsvinkel. Det beste eksempel
jeg har, er fra en kollega som fortalte hvordan han hadde kokt vann med sin 8. klasse. Joda, de
hadde kokt vann. Og det var en utrolig opplevelse! Slik han fortalte det, var ulike grupper blitt
utstyrt med brennere, vannbeger, termometre og stoppeklokke. Rent metodisk handlet det om
å lære nøyaktighet i måling, å lage skjemaer, og overføre dette til en graf. De satte i gang med
full fyr – og det hele gikk i fin fart oppover skalaen mot 100. Det var først da det hele liksom
tok av: Var det ikke litt naturstridig at temperaturen overhode ikke lot seg rikke på, at det ikke
gikk an – tross voldsom varme - å få den i alle fall litt oppover? Ikke minst en del av gutta ble
litt irriterte nærmest, på egne vegne, og fyrte på for å se om de ikke kunne overvinne denne
gjenstridige naturloven. I grunnen ble det opplevd som litt av et FENOMEN, som noe utrolig
underlig fra deres side, at det slik plutselig stopper opp. Saken er at ungdommene har rett, det
er et fenomen hvordan temperaturstigningsfenomenet gjør et sprang og ikke vil mer - og går
over i faseovergangsfenomenet. Og dette spranget – som alle sprang i fysikken og kjemien -
gjør at varmelæren slett ikke er noen enkel sak å forstå seg på. Vi som har lært at vannet ved
det og det trykk koker ved 100 o C, er ferdige med fenomenet koking med denne fasitviten.
For ungdommene var denne fasiten egentlig begynnelsen, den var et spørsmål og slik sett en
vei inn i varmelærens mysterier. Jeg kan – for den som er interessert i å forfølge mysteriet ett
skritt videre - bare anbefale den fenomenologisk orienterte artikkelen om varmelæren jeg har
gjengitt i litteraturlisten (Basfeld, 1998).
Tenningsfenomenet, som vi tidligere har studert, er et annet eksempel på noe helt fenomenalt.
Jeg vet ikke noen bedre måte å formidle tenningsprosessen på i sakte film, enn å fordype seg i
det som på egenhånd begynner å skje når et stykke hvitt fosfor legges i en skål. Om vi slukker
lyset i rommet, vil vi se at lys langsomt kommer tilsyne i stoffet. Gradvis lyser det sterkere og
sterkere opp innenfra, i et grønnlig skjær. Lyset slipper fri inne i materien – begge går hånd i
hånd en liten stund - til det hele plutselig tar fyr! Det er ikke tvil om at gradvise og sprangvise
forvandlinger skjer. Men forstår vi dem? Følger vi dem? Hvor kommer lyset fra? Kan vi si at
vi gjennomskuer det vi ser? Er vi ærlige i forhold til hva vi faktisk begriper? Forstår vi
hvordan stoffsubstanser – et stykke fosfor, eller et stearinlys – kan avføde noe så ufattelig som
lys? Er det ikke gåtefullt? Og er det ikke underlig hvordan lyset brer seg uten selv å komme til
syne, annet enn der det er noe å belyse? Likner det ikke den like underlige måten vår egen
oppmerksomhet brer seg på i verden?
25