ARTIKKEL Når faget vokser ut av fenomenene.pdf

Til den vide terrenghistorien hører det med to grunnprosesser, som preger dannelseshistorien i
både stort og smått, nemlig dynamikken mellom oppbygging og nedbryting. Den gjenfinner vi
overalt vi snur oss hen. Forståelsen av historiene knyttet til jordsmonnsdannelse, planteliv og
økologi kan knyttes opp mot denne allmenne verdensdynamikk. Soppenes spesifikke rolle i
naturen blir tydelig, og dynamikken mellom forbrenning og fotosyntese, som vi har vært inne
på i kjemien, får plutselig et livsnært, reelt og dramatisk bilde (bare se rundt deg) å knytte an
til.
Jeg nevner dette allerede her, fordi det kan passe å ha disse ute-erfaringene knyttet til biologi i
minne når vi nå setter oss inn i klasserommet eller kjemisalen for å arbeide med kjemien på en
måte som tar Faraday ett skritt videre. Vi skal fordype oss i forbrenningsfenomenet, og vi skal
se hvordan det er mulig å gå ett skritt videre over til fenomenet syrer og baser, og mer
generelt til karbonets kjemi. Kunsten er å bygge ut fenomenfordypningen slik at den knytter
an til – og fordyper - det vi ønsker å gjennomgå pensummessig.
En helt vanlig fyrstikk
Om vi nå spør oss selv eller elevene hvor Faradays stearinflamme kom ifra, vil vi forfjamses
litt. Hvor kommer lyset fra? Hvor har det sitt opphav? Vi merker at det svimler litt, og kan vel
føle tilfredshet eller ubehag ved det – alt etter legning og type. Vi kan uansett nøkternt ta tak i
tenningsprosessen og undersøke den litt nærmere. Den begynner som kjent med en helt vanlig
fyrstikk.
Dette å stoppe opp litt og, som et barn, spørrende iaktta de helt vanlige fenomener er av og til
helt på sin plass. Fyrstikken er et godt eksempel på noe vi har sett så mange ganger at vi ikke
egentlig iakttar, men bare registrerer: ”Aha, en fyrstikk”. Vi er straks ferdige med saken når vi
har registrert det. Men hva er det egentlig vi har foran oss? En trepinne – et eller annet treslag
må det være – firkantet – den rødbrune kuleformen i den ene enden, hvor hele poenget med
fyrstikken liksom sitter – hvordan lages den? Slik forsker det spørrende blikket når vi tar noe i
nærmere øyesyn. Og akkurat dette, å ta noe i nærmere øyesyn, er faktisk en sentral egenskap å
lære elevene. Ikke bli overrasket om det er en av de såkalt svake elevene som er den sterke
iakttageren og rask til å oppdage finere detaljer: ”Det er noe glatt i treverket, noe
impregneringsgreier – men det glatte mangler i den enden som vender vekk fra
fyrstikkhodet!”
Litt omtanke må til når en deler ut fyrstikker til en
klasse elever, det sier seg selv. Ellers blir det lett mye
røyk, og lite forståelses-ild. Skal vi undersøke
fyrstikken skritt for skritt, er det lurt å vente med å
dele ut ripeflaten. Først etter den tørre undersøkelsen
– hvor spørsmål gjerne kan få henge i luften, kan det
passe med en intensivert studie av hvordan fyrstikken
brenner. Her er det greit å si til elevene at de har kort
tid på seg (den tiden en fyrstikk brenner) til å få med
seg og beskrive så nyansert og nøkternt som mulig
hva de ser og sanser.
Det er mulig å samle trådene etter en slik første, korte undersøkelsesøkt, ved å samle sammen
de observasjonene som er gjort i et felles bilde, gjerne på tavlen. Her gir jo fenomenet selv en
viss struktur som vi kan følge i beskrivelsen. Begynner vi med fyrstikken utent og tegner den,
6