Musikk- saMlingen - Under Dusken

Spitposten!
24
Spit (frå lågtysk), erting, krenking; spott
Spitposten registrerer:
...at Lollerten har inntatt redaksjonen
...at det samme gjorde halve rikspressa
forleden
...at ikke et menneske forble Urørt
etter kvelden
...at spesielt ikke ungpiker i nærheten
av Steinar Sagen
...at han nok ikke bare boltrer seg i
Sesam-burger, men også i skalldyrsaft
...at godt det var musikk det dreide seg
om, for det er mangel på fersk fisse i
filmbransjen
...at NTNU-professorer fortsetter å gi
stågaranti
...at så deilig er hun dog ikke, synes
nå vi
...at folk med meninger er vanskelig å
få tak i nå til dags
...at engasjement for guppysex er det
derimot ikke mangel på
...at kvotering er i vinden igjen
...at lærer de aldri?
...at på snakk om aldri å lære, nå er det
noen tullinger som prøver å jokke liv i
Natt & Dag igjen
...at de har tydeligvis ikke fått med seg
at alle andre gratisaviser i byen går i
Grus
...at kanskje de henter den fra Dødens
dal
...at de må forte seg, snart er det
solcellepanel der
...at noen må ringe NTNUI og advare
dem
...at resirkuleringspapiret venter nye
slaver
...at de skal kjøres hardt
...at der var det rom for slek tolkning
...at vi håper ingen tror det finnes
tilsvarende dybde i drittblekka
...at den må du lenger inn i Pirum for
å finne
...at apropos ekkel sex, nekrosvensker
synes Haiti er en OK måte å verve nye
nekrosvensker på fjesbok på
...at på snakk om svensker og jordskjelv,
svenske langrennsløpere ikke
akkurat går i dybden på utenriksstoff
...at jordskjelv, schmorskjelv. Det er jo
OL snart
...at det tross alt er bedre med OL enn
med LO
...at Erlend LOe har holdt seg unna
akebrettet siden forrige gang failbloggen
UD gikk i trykken
...at mens vi snakker om failblog:
Dagbladet
...at det var på høy tid at dronninghurpa
takket for seg
...at lav tid er vel mer treffende, den
avisen representerer trykksakenes
purgatory
...at Krekar er i skuddsonen
...at svigersønnen på uforklarlig vis må
ha ramlet og tatt kula for Mulla
...at hva skulle komi-norge, Se&Hør
og Dagbladet gjort hvis noe ille hadde
hendt med bamsen vår?
...at et nytt herberge har åpnet i
Trondheim
...at Spitposten uttrykker likevel tvil om
graden av komfort på et toalett
...at døv kultur er i farta, bare hør på
Pirum
...at derfor slår vi et slag for de blinde:
I full sving – igjen
Pendelpatrioter i harnisk over
manglende Foucault-forvaltning.
Det er nå tre år siden Institutt for fysikk
ved NTNU tok den skjebnesvangre
beslutningen å henge opp en Foucaultpendel
på Gløshaugen. Siden den gang
har det gravitale urverket knapt fått
svinge én omdreining uten at anstøt
er blitt tatt et eller annet sted på den
kverulant-befengte haugen.
Manglende oppretting av metallpinner
– kjent som pinn-svinn – har vært
et konsistent stridstema. Det er ingen
hemmelighet at erkefyrste Digernes av
Hovedbygget forfekter oppgradering til
trådløst, og derfor ikke ønsker å bruke
ressurser på den eksisterende pendelen
overhodet.
Nei til pendelprokrastinasjon
Men det er håp i hengende snøre.
Facebookgruppa «Nei til pendelporkas...
pokras... prokars... ah hva faen!» har
etter hvert vokst til et tosifret antall
medlemmer. Disse ildsjelene, anført av
kjemistipendiat Osgeir Fjoshalten, lodder
nå stemningen for en vigilante-gruppering,
fandenivoldske pinnedyr som
kan snike seg ut og ordne opp mellom
forelesningene.
En slik ad-hoc pinnup-aksjon fant blant
annet sted fredag formiddag, til forbipasserendes
forbløffelse, under ledelse
av Fjoshalten i egen lave person.
– Vi kom fram til at denne uutholdelige
situasjonen ikke lenger kunne utholdes,
så vi hang oss i selen og løste problemet
for denne gang. Men Foucault-pendelen
bruker bare 13 timer på å daske pinnene
over ende, så dette er ingen optimal
løsning. Flere av oss har tross alt forelesninger
vi må følge, sier ildsjelen.
Rustet til strid
Riktignok har vi ikke opplevd aktiv motstand
fra universitetets administrasjon,
men denne passiv-aggressive likegyldigheten
vi møter er ganske talende. Vi
ønsker ingen kamp, men ingenting kan
utelukkes, og det er derfor jeg har iført
Mysikk! Nå!
meg denne harnisken fra 1400-tallet,
forklarer Fjoshalten.
Han puster på det venstre armpanseret,
og gnikker kjærlig med høyre
skjorteerme.
– Se, jeg kan se meg selv. Akkurat som
i pendelen. Men vi må ikke miste fokus
her.
Fjoshalten knirker faretruende fra
metalldypet.
– Vi gir ikke etter i denne saken. Om det
kommer til hardt mot hardt, er vi rede,
sier han, og senker visiret uforsonlig.
På rektors kontor hersker en avslappet
stemning.
– Rektor Torbjørn Digernes, stemmer
det at dere aktivt har oversett Foucaultpendelens
tilstand, hisset på dere en arg
studentorganisasjon og latt konflikten
eskalere over tid, og at harmonien på
dette universitetet dermed kan sies å
henge i en tynn tråd?
– Hæ? SP.
Spitdvergen kommenterer
(sånn som i Blabladet men uten poeng)
Ute etter mediastudplassen
– Legg fra deg spaden, din lømmel,
dette er Samfundets eiendom,
smeller en usedvanlig radmager
Torgeir Bryge Ødegården til Spitpostens
tungt berusede representant.
Hva er det de skjuler her på
fengselstomta, som ikke tåler litt
gravende journalistikk? Og hva vil
denne mannen meg? Er ikke UKA
over? Har vi en intevjuavtale?
Nei, definitivt ikke. Klokka er seks
om morgenen, og jeg vet ikke hva
jeg heter. Men spørsmålene er
ikke relevante lenger, for Ødegårdens
jerngrep sitter som et
halsbånd rundt halsen på meg. Han
er vill i blikket, og puster tungt.
Han ser ut til å være hardt preget
av UKAs brå slutt. Med poser under
øynene, og hvit sevjelignende
væske boblende ut av nesegrevet,
står han halvstøtt og myser mot
meg. Han greier nok ikke lenger å
sove, og han har tydeligvis begynt
med flere typer narkotika – søker
han en vei tilbake til rampelyset?
Han gransker meg med bambiøynene.
– Du representerer Spitposten?
Ja, jeg tror det.
– De frie mediers siste utpost?
Korrekt.
Han blir med ett mykere i målet,
og løsner på det stramme grepet
om halsen. Han løfter blikket. Jeg
legger spaden til side, og finner
frem båndopptakeren.
– Jeg har en drøm. En drøm om at
radiokanaler, TV-kanaler og aviser
en dag skal leve side om side i
harmoni. Vi må smelte sammen
studentmediene. Vi kan kalle dem
Under Duskioen TV. Slik som på
denne fine tegningen jeg har tegnet.
Jeg har gjort det helt selv.
Det er lett som bare det.
En drøm? Dette høres lånt ut,
men la gå.
– Se her for eksempel, sier han
og holder frem et eksemplar av
Under Dusken.
– Bare tekst og bilder. Potte kjedelig.
Kunne dere ikke for eksempel
samarbeidet med radioen om å
lage et med lydeffekter, sånn som
disse bursdagskortene man får i
butikken? Eller lagt ved kassetter
med opptak i avisa? Her er det
bare fantasien som setter grenser.
Mixtapes, dere kan samarbeide
om mixtapes, sier han mens
han vifter febrilsk med armene.
Dette har han nok tenkt en del på.
– Og 3D-briller, Dusken må satse
på 3D, det er fremtiden. Det hele
må flettes sammen på en barnslig
måte, hyler han mens han strammer
grepet. Mannen er et geni,
hvorfor har ingen tenkt på dette
før?
– Og hologrammer, og lysshow.
Hvorfor har ikke Under Dusken
lysshow? Og de burde kjøpe en
diger scene, og lage festival.
Dere burde samarbeide om å lage
festival. Jeg kan lede det, om det
trengs, fortsetter han ivrig.
Litt for ivrig. Munnen har begynt
å skumme nå.Skal han ikke holde
kjeft snart?
– Jeg burde ikke være her, datteren
min på tre har bursdag,
prøver jeg i mens jeg vrir meg ut
av grepet og forsøker å springe i
sikkerhet.
– UKA er kanskje over, men dere
blir ikke kvitt meg så lett, skriker
han. Men han snubler i sine egne
styltebein.
– Den stillingen i mediastudstyret
skal bli min, om jeg så må
bli rævkjørt av et samlet mediestudstyre,
hører jeg langt bak
meg i det fjerne.
Krig på Lucas
Hasjrøyken ligger som vanlig tungt
over Duskens kontorer på Lucas.
Jeg forklarer Ødegårdens innspill
for Sjefsredaktøren, i det hun er
i ferd med å rulle opp med papir i
fra forrige ukes utgave.
- Jeg ser at han har et poeng,
ass. Jeg leser ikke dritten sjæl
engang. Fungerer greit som dasspapir
og hasjpapir, men det er vel
egentlig det.
Problemet, hevder hun, er heller
at fyren ikke har peiling.
Hun kaster irritert nakken bakover.
– Faens døgnkvitrere, eksploderer
dronningbien, og medgir at radioen
har tatt første stikk ved å sabotere
ovnen, det eneste som tyder
på sivilisert liv i kollektivet.
– Makan til psykologisk krigføring
har jeg faen ikke sett. Han derre
UKE-smurfen vet ikke hva vi har
å stri med, sukker hun, før hun
fyrer en sigg - Jamaicastyle.