Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo

Tom Hellik Hofton og Terje Blindheim
Estland, i nærheten av Arkhangelsk og på Kolahalvøya
i Russland, Pisavaara nasjonalpark i midtre
Finland, og fire steder i Sverige (Hälsingland,
Jämtland, Västerbotten og Norrbotten) (Ryvarden
& Gilbertson 1993, Larsson 1997, Gärdenfors
2005). Den er klassifisert som «kunskapsbrist»
(DD) på rødlista i Sverige, og som kritisk truet (CR)
i Finland (Finnish Environment Institute 2005).
Utenfor Europa finnes den i nordlige Nord-Amerika,
også der sjelden, men likevel noe videre utbredt.
Det var ikke helt uventet at kjuka tilslutt dukket
opp også i Norge. Basert på utbredelse og økologi
fra andre europeiske funn ville det imidlertid
vært mer sannsynlig å finne den i en rik og fuktig
gammel granskog med mye læger og god kontinuitet
lenger sør på Østlandet. Det var derfor noe
overraskende at første funn kom i Ottadalen og på
furu. At arten ble funnet i ei bekkekløft er derimot
ikke overraskende, bekkekløfter framstår som en
av våre mest artsrike naturtyper, og er klare «hotspots»
for et stort antall artsgrupper, også vedboende
sopp.
De fleste europeiske funn er gjort på granlæger
i fuktig, frodig og rik skog, trolig for det meste sterkt
nedbrutt, men opplysninger om råtegrad er noe
motstridende av ulike kilder (jf. Larsson 1997, Delin
(red.) 1996). Funnet i Hälsingland er derimot
gjort på bjørk, og det angis også «sällsynt även
tall» fra Sverige (Gärdenfors 2005). Vågå-funnet
skiller seg derfor noe ut, både substratmessig og
ved at skogen er furudominert. Furustokken lå likevel
med god bakkekontakt i en litt fuktig skråning,
og var delvis overdekt av lyng og mose, slik
at substratet holdt relativt god fuktighet. Stokken
var middels til godt morken, delvis uten bark, og
ca. 40 cm i diameter.
For så sjeldne arter er det ofte vanskelig å utlede
nøyaktig økologi. Basert på det nye norske
funnet kan det se ut til at arten har en noe videre
økologi enn tidligere antatt, ved at den også finnes
i furudominert skog. En viktig faktor kan være
at furuskogen på funnstedet i Finndalen er rimelig
fuktig og rik, og i så måte ganske avvikende i
forhold til det meste av furuskogene i Skandina-
via. Disse egenskapene deles med andre europeiske
lokaliteter.
Arten er tydeligvis ikke eksklusivt knyttet til ett
treslag. Tilknytningen til gran som hovedsubstrat
kan like gjerne være et resultat av at det er gammel
granskog med sin lukkete struktur og store
mengde død ved, som best tilfredsstiller krav til
fuktig og stabilt miljø og god tilgang på substrat.
Dette gjelder for øvrig en hel del vedboende sopp
– de er vanligst på gran, men går en sjelden gang
også på furu. Svartsonekjuke Phellinus nigrolimitatus
er et godt eksempel.
Når det gjelder skogtilstand er, så vidt vi har
klart å bringe på det rene, de fleste av lokalitetene
i Europa fuktig urskog eller i det minste gammel
naturskog med mye død ved. Unntaket er igjen
Hälsingland-lokaliteten, som er en grøftet sumpskog
dominert av 100-150 år gammel gran (Larsson
1997). Det synes derfor som om taigafiltkjuke
er en temmelig eksklusiv gammelskogsart som
på linje med et stort antall andre vedsopp i stor
grad er avhengig av lite påvirket skog.
Skal en oppsummere økologien blir det at fellestrekkene
for de europeiske lokalitetene med
arten synes å være at skogen er fuktig og ganske
rik, og samtidig gammel naturskog med god tilgang
på substrat og god kontinuitet.
Er sjeldenheten reell?
Ei interessant gruppe poresopp kombinerer egenskapene
tilknytning til gammel naturskog, karakteristisk
utseende og ekstrem sjeldenhet. Gode
eksempler er storporet flammekjuke Pycnoporellus
alboluteus, som nylig ble gjenfunnet i Norge
etter 115 års fravær (Homble & Blindheim 2001),
og hvitgul kjuke Anomoporia albolutescens. På
samme måte som taigafiltkjuke er begge disse
svært sjeldne kjukene umiskjennelige – store og
kraftige, den første branngul-oransje, den andre
lysende kromgul med rhizomorfer.
Generelt er kjukene ei soppgruppe som vi har
ganske god kunnskap om i Norge og Norden.
Disse soppene har vært ganske nøye ettersøkt
gjennom mange år, men særlig de siste ca. 10 år,
med økende fokus på gammelskog, skogbruk
Figur 1. Inonotus subiculosus på furulåg i Finndalen, Vågå kommune. Innfelt: nærbilde. Foto: Tom Hellik Hofton.
Inonotus subiculosus growing on a log of Pinus sylvestris in Finndalen, Vågå municipality. Caption: close-up.
Figur 2. Den store bekkekløfta i indre del av Finndalen, sett fra Slådalsvegen på østsiden av dalen. Soppen ble funnet et stykke lenger
ned mot Vågåmo enn den delen av kløfta som bildet viser. Foto: Sigve Reiso.
Inner part of the Finndalen river gorge, seen from the road Slådalsvegen on the eastern side of the valley. The species was found
somewhat further south towards Vågåmo.
12 Blyttia 64(1), 2006