Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Gunnar Engan, Jan Ingar I. Båtvik og Camilla Lindberg<br />
florautgave hvor det står «M. sj. paa tørre berge<br />
paa et par steder ved Kristiania» (Blytt & Dahl 1902-<br />
06:435).<br />
Opprinnelsen til angivelsen «Grefsenaasen»<br />
med kilde «A. Lund», er noe uklar, både lokaliteten<br />
og kollektoren. I <strong>Oslo</strong>herbariet finnes intet belegg<br />
fra Grefsen, men hele 16 kollekter fra Tåsenområdet.<br />
Nå ligger jo bare Akerselva mellom Tåsen<br />
og Grefsen, så det kan jo være samme lokalitet<br />
det siktes til. På den annen side var vel lokalpatriotismen<br />
utviklet den gang som nå, slik at det<br />
var litt underlig å kalle lokaliteten Grefsen om<br />
området samtidig het Tåsen når vi vet at disse<br />
stedene ikke er sammenfallende på kartet. Kanskje<br />
mer sannsynlig er det at lokaliteten på Grefsen<br />
ble ødelagt så tidlig at det ikke finnes flere<br />
innsamlinger herfra. Det eldste kollekt merket<br />
«Taasen» i <strong>Oslo</strong>herbariet, er A. Landmarks funn<br />
fra 1890, altså langt senere enn hva som kunne<br />
bli med i floraer på 1870-tallet. Hvem A. Lund er<br />
(feilstaving for A. Land., dvs Landmark?) eller hvor<br />
et eventuelt belegg fra Grefsen befinner seg, har<br />
vi ikke klart å finne ut av. Det finnes i alle fall ingen<br />
plantesamler i personregisteret ved Naturhistorisk<br />
museum i <strong>Oslo</strong> ved navn A. Lund, men man<br />
må jo ikke samle en plante til et museum for å<br />
hefte sitt navn ved en sjeldenhet man har funnet.<br />
Det er ofte litt uklart hva som skal regnes for<br />
en lokalitet, men det kan se ut som hvitmure er<br />
samlet fra omkring 7 lokaliteter, hvorav 3 i Akershus,<br />
og da er Østfoldfunnet medregnet. Ytterligere<br />
et par lokaliteter kan regnes til totaltallet, men her<br />
står det utrykkelig på kollektene at de er forvillet<br />
eller plantet. Arten er kjent kulturspredt flere steder.<br />
Hvitmure har aldri vært tallrik hos oss. Vi burde<br />
derfor være svært forsiktig med innsamling og inngrep<br />
på de fåtallige lokalitetene. Går man til museene,<br />
finnes i dag hele 95 eksemplarer (!) av hvitmure<br />
fra disse fåtallige lokalitetene bare i museet<br />
i <strong>Oslo</strong>. Flertallet har også rota med. Botanikerne<br />
har vel heller ikke skjønt alvoret i artens sårbarhet<br />
med fåtallige populasjoner. Den største trusselen<br />
har imidlertid vært nedbygging. Allerede Hartvig<br />
Johnsen i 1919, anfører på sin kollekt fra Tåsen<br />
at «Der er kun nogen faa røtter igjen paa silurhaugen<br />
mellom Taasen og Ullevaall» (HbO<br />
422579). På tross av denne advarselen ble Tåsenlokaliteten<br />
en tid regnet som eneste gjenværende,<br />
naturlige lokalitet for arten i <strong>Oslo</strong> (Olsen m.fl.<br />
2003). Bestanden var nede i 4 eksemplarer en<br />
tid, og krisemeldinger ble sendt ut lokalt (Wesenberg<br />
1998, Holtan m.fl. 1999). Den ble også utsatt<br />
for direkte inngrep i 2000 fra teknisk etat i <strong>Oslo</strong><br />
kommune, noe som ble politianmeldt av Norges<br />
Naturvernforbund (Røberg 2002).<br />
Ikke bare ble det bygd og asfaltert i området<br />
som isolerte arten, men stedet ble etter hvert ganske<br />
beferdet. Lokaliteten var utsatt for både slitasje<br />
og plukking. I 1986 ble for eksempel samtlige<br />
blomstrende eksemplarer plukket på lokaliteten,<br />
slik at det ikke ble noen frøsetning dette året (Stabbetorp<br />
& Wesenberg 1990).<br />
I redsel for at hvitmure helt skulle forsvinne fra<br />
lokaliteten, ble det tatt frø som spirte i fytotronen<br />
på <strong>Universitetet</strong> i <strong>Oslo</strong>, for så å bli plantet ut på en<br />
reservelokalitet i Ekebergskråningen (Stabbetorp<br />
& Wesenberg 1990). I dag representerer denne<br />
lokaliteten den 5. kjente i landet, hvis en regner<br />
med Østfoldlokaliteten. Ekeberg-lokaliteten består<br />
i dag av tre større og et par små felter, og<br />
frøformering/etablering er observert de siste årene,<br />
etter en lengre periode med frafall blant de<br />
opprinnelige individene og ingen nyetablering. I<br />
tillegg finnes den i hager flere steder, og i hvert fall<br />
ett sted, på Holmlia i <strong>Oslo</strong>, har den klart å frøspre<br />
seg fra en balkongkasse til et uryddig staudefelt/<br />
skrotemark ved en blokk (Jan Wesenberg pers.<br />
medd.).<br />
Arten frøformerer seg spontant i hagejord i en<br />
hage i Molde (Karl Wesenberg pers. medd.), noe<br />
som skulle tyde på at det neppe er klimaet i seg<br />
selv som gjør den til en sørøstlig art. Kanskje er<br />
dens økologiske krav like mye avhengig av liten<br />
konkurranse og lys som av kalkrikt substrat og<br />
sommervarme, og at det er mangel på egnete<br />
lokaliteter og lav spredningsevne som begrenser<br />
den.<br />
Norge regnes i dag å ha verdens nordligste<br />
spontane forekomster av hvitmure, og den er nå<br />
fredet hos oss. Den plasseres på den norske rødlisten<br />
som direkte truet (E) og inkluderes i Bernkonvensjonens<br />
liste nr. 1 (DN 1999a).<br />
I Østfold er det så langt bare kjent to individer<br />
av hvitmure. Dette høres minimalt ut, men frøsetningen<br />
er god, så vi får håpe den kan utvide sitt<br />
antall noe. Landets største bestand regnes i dag<br />
å være på Leangodden i Asker, hvor kommunen<br />
planlegger kyststi gjennom hvitmureenga (Røberg<br />
2002). Det var vel på tide den ble fredet, skulle vi<br />
mene.<br />
Andre interessante arter<br />
Smaltimian Thymus serpyllum L. ssp. serpyllum<br />
(figur 1) er oppført i Norsk flora (Lid & Lid 2005)<br />
som innført, men bufast flere steder. Det kan imid-<br />
28 <strong>Blyttia</strong> 64(1), 2006