Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Gunnar Engan, Jan Ingar I. Båtvik og Camilla Lindberg<br />
net ved Veien fra Bryn til Østensø ved Christiania,<br />
hvor den muligvis turde være tilfældig indført i senere<br />
Tider, da den først opdagedes i 1873 (Moe)».<br />
Denne lokaliteten må være det som i dag er kjent<br />
som Oppsalskrenten, og som også i dag er en<br />
artsrik, men tydelig redusert lokalitet, bl.a. med<br />
lokale, isolerte utposter av geitved og blodstorkenebb<br />
(Jan Wesenberg pers. medd.).<br />
At fargemyske skulle være innført, går Axel Blytt<br />
bort fra i sin senere utgave av Norges Flora, i det<br />
han beskriver forekomsten av fargemyske i Norge<br />
som «M. sj. i tørt krat» (Blytt & Dahl 1902-06:656).<br />
I Hartmans 11. utgave av Skandinaviens Flora omtales<br />
utbredelsen av fargemyske i Norge bare som<br />
«Christiania enl. A. Bl.» (Hartman 1879:64). Heller<br />
ikke Nordhagens flora antyder at fargemyske<br />
har sin opprinnelse i kulturspredning. Han skriver<br />
«tørre kratt nær <strong>Oslo</strong>; ikke funnet i nyere tid» (Nordhagen<br />
1940:605).<br />
Det er først med Lids første florautgave at fargemyske<br />
beskrives fra «avfallsplassar, Aker, Bærum»<br />
(Lid 1944:490). Dette gjentas i Lids senere<br />
florautgaver til Reidar Elven tar over redaktøransvaret<br />
for utgave seks. Han går bort fra antagelsen<br />
om at fargemyske i Norge er knyttet til avfallsplasser,<br />
men opprettholder oppfatningen om at<br />
den er innført. Han skriver «Innført, forvilla på berg<br />
i Ak <strong>Oslo</strong> (1873-1937)» (Lid & Lid 1994:475). I Elvens<br />
siste florautgivelse er vi ledet helt bort fra tanken<br />
om fargemyske på avfallsplasser i det han<br />
skriver «<strong>Oslo</strong> bufast på berg 1873-1937» (Lid &<br />
Lid 2005:629).<br />
Det faktum at Sørlye samlet fargemyske fra<br />
Østensjøvannet i 1937 kan tyde på at arten har<br />
hatt en stabil forekomst på berg i dette området i<br />
flere tiår. Det er ikke usannsynlig at arten har vokst<br />
her i lang tid før den ble oppdaget for første gang<br />
i 1873, og at den forsvant da lokaliteten ble utbygd,<br />
eller at voksestedet grodde igjen i åra etter<br />
andre verdenskrig.<br />
Fargemyske ble tidligere benyttet som fargeplante.<br />
Røttene til arten inneholder et rødt fargestoff<br />
som tidligere ble nyttet til farging av garn.<br />
Særlig på Gotland, hvor arten er tallrik, var dette<br />
velkjent fra langt tilbake. Linné (1742:61) skriver<br />
om denne egenskap at «Gotlänningen brukar<br />
mycket desse rötter at färga ullet högrödt: rötterne<br />
petas eller hackas up förr än Göken gal, det är om<br />
Wårtiden, förr än stielken blifwit fulkommen wuxen,<br />
ty då äro rötterne lösare och färga långt mer.<br />
Rötterne kokas med det suraste dricka som kan<br />
ärnås, hwilket gör färgen högre. När rötterne kokat,<br />
lägges ullet uti, medan koket ännu är warmt. Så<br />
snart ullna Garnet tages up utur warma färgen,<br />
sköljes det hastigt af i lut». Slik bruk av fargemyske<br />
var åpenbart utbredt da Nyman (1868)<br />
beskriver omtrent samme fremgangsmåte, men<br />
nevner, ved siden av Linne, professor ved <strong>Universitetet</strong><br />
i Lund, Anders Jahan Retzius (1742-<br />
1821) som kilde.<br />
I Danmark, hvor fargemyske mangler, har de<br />
funnet ut at rødfarge også kan skaffes ved bruk av<br />
slektningene gulmaure Galium verum og hvitmaure<br />
G. boreale (Brøndegaard 1987). I Norge<br />
anbefaler allerede Flor (1813) hvitmauren til dette<br />
bruk. Hos Høeg (1975) nevnes heller ingen andre<br />
enn hvitmaure som aktuell fargeplante fra denne<br />
slekta. Dette skulle tyde på at fargemyske ikke<br />
hadde særlig anvendelse hos oss som dyrket<br />
fargeplante, og som bestyrker troen på at våre fåtallige<br />
forekomster er spontane.<br />
Bakkeknapp<br />
Scabiosa columbaria L. er ikke tidligere funnet<br />
viltvoksende i Norge, men den er siden 2003 funnet<br />
forvillet eller naturalisert tre ganger på skrotemark<br />
eller seminaturlig vegetasjon i nærheten<br />
av gartnerier, i Sandnes, Asker og Tønsberg<br />
(Trond Grøstad pers. medd.). Arten er en del dyrket<br />
som hagestaude, og den finnes i handelen<br />
under navnet skabiosa. Vi ønsker å gi den et bedre<br />
norsk navn, og foreslår bakkeknapp. Navnet<br />
passer godt da den er en karakterart for tørre grasbakker<br />
på kalkrikt substrat i hele sitt utbredelsesområde.<br />
På svensk heter den fältvädd, og på dansk<br />
due-skabiose.<br />
Bakkeknapp er en fåårig/flerårig staude som<br />
kan bli opptil 60 cm høy. Den blomstrer fra juli til<br />
september. Bakkeknapp tilhører samme familie<br />
som rødknapp (kardeborrefamilien Dipsacaceae),<br />
og blomsterstandene minner mye om denne (figur<br />
8). Korgene er blåfiolette, med tydelig større<br />
randkroner enn midtkroner. Figur 9b viser tydelig<br />
at korgdekkbladene er mye smalere hos bakkeknapp<br />
enn hos rødknapp (figur 9a), og betydelig<br />
mindre håra. Stengelbladene er smalflika, og den<br />
gir et mer elegant og sirlig inntrykk enn den robuste<br />
rødknappen. Planten har en tett, vintergrønn bladrosett,<br />
med ganske smalflika blad (figur 10).<br />
En oppramsing av noen av dens typiske følgearter<br />
(hentet fra EUNIS habitat-klassifikasjonssystem;<br />
http://eunis.eea.eu.int), gir en god pekepinn<br />
på dens økologiske tilhørighet da både knollmjødurt,<br />
rundbelg, stjernetistel, hjertegras og kalkgrønnaks<br />
nevnes, alle arter vi kjenner fra vår<br />
nyoppdagete perlelokalitet. Mindre kalkkrevende<br />
26 <strong>Blyttia</strong> 64(1), 2006