Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
BØKER<br />
Campanula rotundifolia eller prestekrage Leucanthemum<br />
vulgare (Engelskjøn 1979). Vi ser soleis<br />
lita nytte i å skilje ut to artar gulaks som det no<br />
er gjort.<br />
Autoritative floraer handsamar slike problem i<br />
høve taksonomisk rang på ulike vis. Det er ofte<br />
spørsmål om einingane skal reknast som skilde<br />
artar, som underartar (subspecies) eller varietetar.<br />
Noko endeleg semje er som regel ikkje oppnådd,<br />
fordi det vitskapelege grunnlaget for ein<br />
konklusjon ikkje er tilstrekkeleg utvikla (jfr. Panarctic<br />
Flora 2003). I vidt utbreidde artar med mange<br />
formar er det oftast problematisk å definere taksonomiske<br />
einingar. Ein finn gjerne få karakterar<br />
som skil underartane, og ofte er her glidande overgangar<br />
i kvar einskild karakter. Difor nytter det ikkje<br />
alltid å bruka «nøklar». Det er mest uråd å skilje ut<br />
underartar på ein konsekvent måte, fordi plantane,<br />
ved sidan av sin arvemessige konstitusjon, vert<br />
modifiserte etter fysiske tilhøve på vekseplassen<br />
(lufttemperatur, stråling, vind, og fukt/tørke), slik<br />
tilhøva t.d. er hos blokkebær Vaccinium uliginosum<br />
(Alsos et al. 1998).<br />
Nytt i denne utgåva er at det som no kallast<br />
vanleg fjellvalmue Papaver radicatum ssp. radicatum<br />
er blitt eit samletakson for dei fleste av dei<br />
tidlegare endemiske underartane. Desse er<br />
nemnde i teksta, men ein generell omtale av samleunderarten<br />
manglar diverre utanom det vesle<br />
som står i nøkkelen. Til gjengjeld er det ei føremon<br />
at underartar no er tekne med i bestemmingsnøklane,<br />
noko som gjer eksamineringa så<br />
mykje enklare.<br />
Medan ein samlar formane av fjellvalmue i fastlands-Noreg<br />
under ein underart, synest det for enkelt<br />
og skjematisk å dele inn ein sirkumpolart utbreidd<br />
art, t.d. einer Juniperus communis (Hultén<br />
1962:74), i berre to underartar – som hos Nilsson<br />
(1995) og fortsatt i den nye Lids flora (s. 147), rett<br />
nok med påpeikinga om at mellomformer er vanlege.<br />
Vi meiner at slike tilfelle bør peikast ut som<br />
problem, også i drøftinga av lokale floraer, som<br />
den norske. Dette er i stor grad også gjort av Elven<br />
i 7. utgåva av Lids flora. Mange spørsmål er<br />
likevel uløyste, og brukarane av ein flora bør ikkje<br />
vente at siste ord er sagt. Dei bør vere medvitne<br />
om fallgruver i samband med systematisk veikt<br />
definerte underartar. Slike «formale» einingar vil<br />
ofte samsvare dårleg med variasjonen i naturen,<br />
som ofte er kontinuerleg og ofte omfattar fleire<br />
slags karakterar i kombinasjon.<br />
Apomiktar<br />
Eit særleg problem gjeld slekter og artskompleks<br />
der plantane set frø frå ei ubefrukta, diploid eggcelle<br />
(apomiktisk) eller spreier seg med knoppskot.<br />
Velkjende døme er løvetann Taraxacum og<br />
svæve Hieracium. I slike høve har det vore vanleg<br />
å operere med småartar (microspecies). Dei er<br />
gjerne kjennelege for spesialisten, men det er lite<br />
som skil dei, og dei kan vere svært mange. Difor<br />
er dei vanskelege å halde frå kvarandre. I siste<br />
utgåva av Lids flora er det gjort eit stort arbeid<br />
med detaljerte beskrivingar av artane i fleire av<br />
dei problematiske gruppene, som t.d. bjørnebær<br />
(seksjonane Rubus og Corylifolia). I andre slekter<br />
– der talet på småartar har vakse – har ein gitt<br />
småartane ei meir summarisk handsaming, og<br />
samla dei i grupper som er rimeleg karakteristiske<br />
og ikkje heilt umogelege å halde frå kvarandre<br />
(t.d. løvetann og svæve). Vi kan skrive under<br />
på at mange av dei apomiktiske kompleksa ikkje<br />
er enkle å finne ut av. Nye småartar oppstår frå tid<br />
til annan. Difor er det viktig å halde eit vake auge<br />
med desse gruppene, ikkje berre for spesialistar,<br />
men for folk i forvaltninga og seriøse amatørar.<br />
Men ein kan undrast om ikkje ein er i ferd med å<br />
krysse ei grense for kva som er mogeleg å ha<br />
med i ein flora som skal brukast av fleire enn profesjonelle<br />
botanikarar – sjølv om ein flittig har nytta<br />
lita skrift i desse gruppene?<br />
Krysningar<br />
Dette er utbreidde livsovringar som er av stor interesse<br />
for evolusjonen. Utforskinga av krysningar<br />
er eit klassisk felt sidan Mendel si tid. For store<br />
deler av den ville floraen har ein ikkje kome så<br />
mye lenger vitskapeleg enn for hundre år sidan.<br />
Rollen til hybridisering, m.a. i apomikte kompleks<br />
og for klondannarar, er fortsatt lite kjent. Lids flora<br />
fører opp ei rad artshybridar og har vel som mål å<br />
vere komplett for den norske floraen. Det er då<br />
overraskande at revisjonen ikkje har fått med seg<br />
publiserte meldingar om nye hybridar, som stivstorr<br />
x kluftstorr Carex bigelowii x holostoma og<br />
kvitstorr x slåttestorr Carex bicolor x nigra. Begge<br />
er eintydige og biologisk interessante, m.a. for<br />
slektskap mellom seksjonane i slekta Carex.<br />
Feilskjær i nomenklaturen<br />
Slike er det få av, men vi nemner tre: Det heiter<br />
Arabis hirsuta var. subalpestris (hokjønn). Og dersom<br />
tromsøpalmen skal ha sitt eige namn, må<br />
det bli Heracleum tromsoeënse (inkjekjønn).<br />
34 <strong>Blyttia</strong> 64(1), 2006