Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Leif Galten<br />
«Kvennhusbekkvika» i sørøst, ved bekkeinnoset<br />
nord for Galten og langs bredden av Holmen dominerer<br />
elvesnelle-starr-sumpene. Flaskestarr Carex<br />
rostrata synes å foretrekke bekkene og områdene<br />
med litt strøm, mens elvesnella dominerer<br />
på sandgrunnene.<br />
Holmen i Galtsjøen<br />
(figur 8). Den 6 hektar store Holmen er et svært<br />
interessant område. Her er ekte urskog i den forstand<br />
at den neppe noensinne er blitt utsatt for<br />
systematisk hogst. En lurvete sumpgranskog dekker<br />
det meste av arealet, og bare denne skogen<br />
er i seg selv verneverdig. Med arter som gran Picea<br />
abies, skogsnelle Equisetum sylvaticum, molte<br />
Rubus chamaemorus, granstarr Carex globularis,<br />
grantorvmose Sphagnum girgensohnii og huldretorvmose<br />
S. wulfianum er dette prototypen på en<br />
østlig, fattig sumpgranskog. Fragmenter av samme,<br />
om enn ikke så uberørt, dekker også odden<br />
på sørøstsida av Galtstrømmen, odden nedenfor<br />
Galten-gårdene, det nordøstre hjørne av Håholmen,<br />
og bekkeinnosene i Galthåen.<br />
Sørøst i Holmen går sumpskogen over i bjørkbevokst<br />
fattigmyr med dominans av dunbjørk Betula<br />
pubescens, lappvier Salix lapponum, blokkebær<br />
Vaccinium uliginosum, kvitbladlyng Andromeda<br />
polifolia, trådsiv Juncus filiformis, klubbetorvmose<br />
Sphagnum angustifolium og tvaretorvmose<br />
S. russowii. Nordøstover og i ei lomme helt<br />
i sørøst glir myr- og sumpskog-vegetasjonen gradvis<br />
og nesten ubemerket over i en rik stolpestarrutforming<br />
av gråor-bjørk-vier-sumpskog, også den<br />
av helt klassisk type. Foruten stolpestarr Carex<br />
nigra ssp. juncea, er karakteristiske arter dunbjørk<br />
Betula pubescens ssp. pubescens, gråor Alnus<br />
incana, selje Salix caprea, lappvier S. lapponum,<br />
svartvier S. myrsinifolia ssp. myrsinifolia, grønnvier<br />
S. phylicifolia, skogrørkvein Calamagrostis<br />
phragmitoides, bekkeblom Caltha palustris, stor<br />
myrfiol Viola epipsila, mjødurt Filipendula ulmaria,<br />
myrhatt Comarum palustre, myrmaure Galium<br />
palustre, nubbestarr Carex loliacea, pjusktjønnmose<br />
Calliergon cordifolium, palmemose Climacium<br />
dendroides, spriketorvmose Sphagnum<br />
squarrosum og kroktorvmoser S. subsecundum<br />
coll. Ut mot kantene i nordøst vokser også rogn<br />
Sorbus aucuparia, hegg Prunus padus, kanelrose<br />
Rosa majalis og teiebær Rubus saxatilis. Galtstrømmen<br />
gjødsler sumpstrendene med sedimenter<br />
og danner grunnlaget for artsrikdommen.<br />
I sør og vest fører bølgene inn løsmateriale fra<br />
sandgrunnene i sjøen. Dette materiale legges opp<br />
i en artsrik, sandholdig moldkant med varierende<br />
fuktighet. I kanten står store, velvokste furuer Pinus<br />
sylvestris, mye einer Juniperus communis og jevnt<br />
innslag av kanelrose Rosa majalis. Denne kantvegetasjonen<br />
blir nærmere omtalt i neste avsnitt.<br />
Holmen er uvanlig artsrik med ca. 190 registrerte<br />
taksa. Omlag 110 av disse er karplanter. Epifyttiske<br />
lav er ikke tatt med, og mosevegetasjonen<br />
er bare overflatisk undersøkt, så her er sikkert mer<br />
å hente.<br />
Strandkantene langs hovedvassdraget<br />
(figur 9). Langs hovedvassdraget går reservatgrensen<br />
0–250 meter fra vannkanten. Strandkanten<br />
framstår som en 0,5–2 meter bred sone karakterisert<br />
av innslag av lyselskende arter. Særlig<br />
langs Galtsjøen kan kanten være svakt forhøyet i<br />
forhold til innenforliggende vegetasjon. Flomvannet<br />
står hver vår over denne strandkanten og avsetter<br />
sedimenter. Denne gjødslingen sammen med<br />
lystilgangen legger grunnlaget for en relativt stor<br />
artsrikdom. Vegetasjonen ligger i flomsonen og<br />
hører derfor naturlig til flommarkvegetasjonen. Likheten<br />
med elveør-pionervegetasjon hos Fremstad<br />
er imidlertid ikke påfallende stor. Fremstad (1999)<br />
beskriver selv en lignende kantvegetasjon fra Trysilelva<br />
noen mil lengre sør i Femundvassdraget,<br />
mens Solstad & Elven (2001) kaller tilsvarende<br />
vegetasjon langs Ljøra i Trysil for «vanlig kant».<br />
Strandkanten består oftest av en storsteinrad<br />
skjult under et plantedekke av storvokst furu Pinus<br />
sylvestris, dunbjørk Betula pubescens ssp. pubescens,<br />
einer Juniperus communis og særlig lyng<br />
med blokkebær Vaccinium uliginosum som hoveddominant.<br />
Lappvier Salix lapponum opptrer<br />
også, men mer ujevnt. Spredte tuer av stolpestarr<br />
Carex nigra ssp. juncea gir grobunn for store gras<br />
som skogrørkvein Calamagrostis phragmitoides,<br />
sølvbunke cespitosa og blåtopp Molinia caerulea.<br />
På tynn jord mellom steinene står mengder av<br />
blåknapp Succisa pratensis, svarttopp Bartsia alpina,<br />
jåblom Parnassia palustris, kvitmaure Galium<br />
boreale, gullris Solidago virgaurea, myrhatt<br />
Comarum palustre og tepperot Potentilla erecta.<br />
Under lyngmattene kan det enkelte steder være<br />
noe torvdannelse.<br />
Innenfor de langgrunne sandstrendene på<br />
sør- og vestbredden av Holmen er bredden bygd<br />
opp av finere sedimenter til en sandholdig, moldrik<br />
kant. De samme artene som nevnt over går<br />
igjen. Einer Juniperus communis dominerer, stedvis<br />
avløst av vier Salix spp. Innslaget av kanelrose<br />
42 <strong>Blyttia</strong> 64(1), 2006