Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo

Gunnar Engan, Jan Ingar I. Båtvik og Camilla Lindberg
En art som i dag bare har få og sterkt utsatte
voksesteder igjen er hvitmure. Hvitmure hadde en
gang mange optimale voksesteder innerst i Oslofjorden,
som nå er bygget ned. I dag er den en
sterkt utsatt relikt som er plassert i kategorien direkte
truet på den norske rødlista (DN 1999a).
Den deler skjebne med svært mange andre, de
fleste er små og uanselige arter som vi vet alt for
lite om ennå.
Mange arter som er avhengige av åpne vokseplasser
med kortvokst vegetasjon konkurreres etterhvert
ut fordi vi ikke lenger holder kulturlandskapet
åpent. Gjengroingen av det åpne landskapet
har tiltatt voldsomt de siste 50 år. Landbruket har
endret sin praksis ved at det i dag er langt færre
beitedyr som holder kulturlandskapet åpent sammenlignet
med tidligere tider. Det er blitt tilført mye
kunstgjødsel til skrinn jord, og resultatet er at
mange tørre bakker i dag gror igjen av busker og
kratt. Slik skygges sårbare og konkurransesvake
arter ut.
Områdene rundt deler av lokaliteten på Jeløya
har tidligere trolig vært beitemark, men dette må
være lenge siden. Mye av løvskogen i området er
neppe eldre enn omkring 30 år. Det finnes flere
spor i flatere skogspartier som tyder på at noe av
det som i dag er skog tidligere var oppdyrket. I dag
gror denne skogen igjen, men uten at den skygger
ut de fineste forekomstene på lokaliteten. Her
er det så grunnlendt at skogen ikke har greid å
finne fotfeste.
Fordi skrinne tørrbakker er svært utsatt for tråkk
og slitasje, er det viktig at lokaliteten skjermes
mest mulig for unødvendig ferdsel. Dette er trolig
en av de største truslene for lokaliteten i dag.
Grunneier må orienteres om funnet, og Fylkesmannens
miljøvernavdeling må sørge for at denne
utrolige lokaliteten får best mulig skjøtsel og
vern. I dag ligger den utenfor vernete arealer på
Jeløya, og blir heller ikke fanget opp av den såkalte
Oslofjordverneplanen, som relativt nylig er
sendt på høring, av den enkle årsak at stedet ikke
har vært kjent før nå (Fylkesmannen i Østfold
2005).
Det er en selvfølge at dette unike naturområdet
må sikres mot hyttebygging eller andre utbyggingsformål.
Fordi det er lenge siden beitedriften
opphørte i området, er areal med noe dypere jordsmonn
allerede vokst til med skog og kratt. Arter
som tidligere trolig var utbredt over et større areal,
har i dag bare små fragmenter med grunnlendte
lysåpne partier som de klamrer seg fast på. For at
de isolerte populasjonene igjen skal kunne utvi-
de sitt areal, er det en fordel om busker og kratt i
nærområdet blir holdt i sjakk. Dette er imidlertid
vanskelig å gjennomføre i praksis, fordi terrenget
er ulendt og vanskelig tilgjengelig. For å unngå
ferdsel i området kan det faktisk være en fordel å
beholde tilgrensende krattvegetasjon som et naturlig
stengsel.
Det viktigste tiltaket i åra som kommer, bortsett
fra nødvendig skjerming mot utbygging og
ferdsel, må være å overvåke de utsatte populasjonene
hvert år framover. Dersom en floravokter kan
følge bestandene over flere år, kan vi få verdifull
informasjon om hvordan populasjonene utvikler
seg. Da blir det også lettere å identifisere de viktigste
trusselfaktorene for hver enkelt art.
Solrose
Solrose Helianthemum nummularium (L.) Miller
(figur 3, 4 og 5) regnes i Skandinavia blant de
vesteuropeiske og mellomsibirske artene som
når Kaukasus, men går ikke øst for Ural (Hultén
1950). På den nordlige halvkule er solrose kjent
fra store deler av Sentral-Europa, men i Spania
bare i nord, spredt i Tyrkia bort til Det Kaspiske
hav, og svært flekkvis nordover i Russland til Kvitsjøen
(Hultén & Fries 1986). En kan stusse på
Hulténs (1950) plassering av solrose i kategorien
vesteuropeisk og mellomsibirsk og som ikke
går øst for Ural. For det første leder en slik kategori
tanken i retning av en disjunkt utbredelse av
artene som føres hit, og for det andre blir det
meningsløst å benytte betegnelsen mellomsibirsk
om arter som ikke går øst for Ural så lenge
Sibir egentlig begynner østenfor Ural. Mange av
artene som føres til denne gruppen har en nær
kontinuerlig utbredelse fra Vest-Europa og til Ural.
Kanskje ville en bedre betegnelse på disse artene
være eurosibirske xeroterme arter (Jan
Wesenberg pers. medd.). Det er trolig Hultén selv
ikke var så fornøyd med disse kategoriene da
han i sin senere utgave av sitt monumentale verk
om karplantenes utbredelse i Skandinavia ikke
tar med kapitlet om kategoriene artene sorteres i
(Hultén 1971).
I Skandinavia er den kjent først og fremst i
Sørøst-Sverige, men med enkelte funn øst i Danmark,
på Åland og i Sør-Finland (Hultén 1971).
Eldste omtale av solrose i Norden synes å være
fra J. Fuiren som omtaler arten fra Helsingborg i
1662 (Nyman 1868, Nordstedt 1920).
De nærmeste lokaliteter til våre nyoppdagelser
på Jeløya, ligger i Västergötland omtrent som for
bakkeknapp og fargemyske, men solrose går len-
22 Blyttia 64(1), 2006