Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200601_skjer.. - Universitetet i Oslo
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Leif Galten<br />
knytning. Overgangen til lyngfuruskog er mer eller<br />
mindre kontinuerlig. Dette er typisk i hele reservatet<br />
hvor granstarren kommer inn i en slags «tørrlagg»<br />
mot rismyra. Arten går langt inne på selve<br />
skogsmarka.<br />
Hanna Resvoll-Holmsen besøkte Galten og<br />
Setertjørna i 1918 (Resvoll-Holmsen 1920). Da<br />
var tjørna i bruk som slåttemark. Hun registrerte<br />
de samme myrarter som vi finner i dag. I tillegg<br />
rommer hennes artsliste den eksklusive rikmyrarten<br />
hårstarr Carex capillaris, som ikke er gjenfunnet<br />
her.<br />
Galthåen<br />
(figur 4). Galthåen er en grunn, oligotrof hå med<br />
god vanngjennomstrømming. I dypåla danner<br />
krypsiv Juncus bulbosus ssp. bulbosus spredte,<br />
undersjøiske tepper. Arten viser sørlig tendens i<br />
plantegeografisk forstand. De rikt forgreinete,<br />
innfiltrete skuddmassene og ett og annet skudd<br />
av gytjeblærerot Utricularia intermedia peker mot<br />
Fremstads krypsiv-vegetasjon, selv om denne<br />
vegetasjonstypen ikke er vanlig i kontinentale<br />
strøk. Antagelig er det like korrekt å klassifisere<br />
vegetasjonstypen som en krypsiv-utforming av<br />
annen langskudd-vegetasjon.<br />
Langskudd-vegetasjon av tusenblad-tjønnaks-utformingen<br />
er også rikt representert. Tusenblad<br />
Myriophyllum alterniflorum og storvassoleie<br />
Batrachium floribundum avløser hverandre som<br />
dominanter. Sistnevnte kan i blomstring danne<br />
store, tette tepper som nesten fyller de smale sundene<br />
på begge sider av Håholmen. Arten er meget<br />
vanlig i Femundsvassdraget. Den opptrer<br />
svært ofte som dominant og fortjener å framstå<br />
som en egen storvassoleie-utforming.<br />
På grunt vann kan man finne tre utforminger<br />
av kortskudd-vegetasjon. I nordøst danner botnegras<br />
Lobelia dortmanna en sparsom botnegrastjønngras-utforming<br />
på sandbunn. Lenger sørover<br />
ved østbredden blir sandbunnen mye finere, nærmest<br />
siltaktig. Her dominerer særlig stivt brasmegras<br />
Isoëtes lacustris, men også sylblad Subularia<br />
aquatica, småvasshår Callitriche palustris og<br />
tjønngras Littorella uniflora er vanlige arter. Vegetasjonstypen<br />
kalles hos Fremstad stivt brasmegras-utforming.<br />
På leirbunn på 0,5–1,0 m dyp langs<br />
vestbredden vokser evjesoleie Ranunculus reptans<br />
i tette matter og ofte i renbestand i en evjesoleie-utforming<br />
som slett ikke er uvanlig i vassdraget<br />
for øvrig.<br />
Særlig langs vestbredden av håen, men også<br />
ved nordbredden av Håholmen og som små frag-<br />
menter mellom steinene på flere steder ved strendene,<br />
finner vi elvesnelle-starrsump. Sonasjonen<br />
er klassisk, med elvesnelle-utformingen ytterst og<br />
flaskestarr-utformingen inn mot bredden.<br />
Håholmen<br />
(figur 5). Isterfossen kaster seg ganske hissig de<br />
få meterne ned fra Isteren til Galthåen. Men noen<br />
foss i betydningen vannfall er dette ikke, - det er et<br />
stryk som fører rikt med sedimenter ned i Galthåen.<br />
Mye av dette materialet er gjennom tidene<br />
avsatt på steinraden som stikker opp midt i Galthåen<br />
og danner Håholmen. Den rike gjødslingen<br />
gir grobunn for elvesnelle-starr-sump og takrørsump<br />
i den steinete nordbredden.<br />
Innenfor, på selve holmen, er det et meget vått<br />
hjørne med gråor-bjørk-vier-sump i nordvest og<br />
fattig sumpgranskog østenfor. Karakteristiske arter<br />
i sumpen er lappvier Salix lapponum, stolpestarr<br />
Carex nigra ssp. juncea, nubbestarr C. loliacea,<br />
palmemose Climacium dendroides, kroktorvmose<br />
Sphagnum subsecundum coll., stjernetorvmose<br />
S. squarrosum og rosetorvmose S. warnstorfii.<br />
Sumpgranskogen er typisk østlig med gran<br />
Picea abies, stri kråkefot Lycopodium annotinum,<br />
skogsnelle Equisetum sylvaticum, molte Rubus<br />
chamaemorus og grantorvmose Sphagnum girgensohnii<br />
som de mest framtredende artene. Typisk<br />
for vegetasjonen her, men sjelden i området<br />
for øvrig, er den svakt suboseaniske skrubbær<br />
Chamaepericlymenum suecicum.<br />
De største arealene på Håholmen dekkes<br />
imidlertid av litt fuktig bærlyngfuruskog på overgangen<br />
mot skogbevokst fattigmyr. Furu Pinus sylvestris,<br />
blåbær Vaccinium myrtillus, tyttebær V.<br />
vitis-idaea, blokkebær V. uliginosum, fjellkrekling<br />
Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum, furumose<br />
Pleurozium schreberi og etasjemose Hylocomium<br />
splendens karakteriserer skogen.<br />
Mest iøynefallende er de store furutorvmosetuene<br />
Sphagnum capillifolium mellom steinurene,<br />
godt istukket granstarr Carex globularis. Innimellom<br />
er det også ganske store arealer av lavfuruskog<br />
med flotte bestand av kvitkrull Cladonia stellaris.<br />
I 1960-årene ble kvitkrullen høstet for eksport<br />
her ute. Slik «måssåpakking» var og er en kjærkommen<br />
attåtnæring på de store lavfurumoene i<br />
de vestlige delene av Engerdal.<br />
Blokkebær Vaccinium uliginosum danner<br />
sammen med einer Juniperus communis og<br />
spredte kjerr med lappvier Salix lapponum vegetasjonen<br />
i den storsteinete strandkanten. Her og<br />
40 <strong>Blyttia</strong> 64(1), 2006