Innstilling fra ekspertutvalg vedrørende endringer - Statens ...

8.0 Vurdering av ulike alternative erstatningsordninger
Utvalgets mandat innebærer å vurdere ulike alternativer til dagens
erstatningsordning. Slike vurderinger må være på et overordnet
nivå, og nærmere detaljer om regler, satser for erstatning,
samt vilkår for å komme inn under ordningen må utredes
i detalj når hovedprinsippene i ordningen er klarlagt. Arbeidet
med å identifisere alternativer til dagens ordning har hatt som
utgangspunkt at den ordningen man velger er mindre konfliktskapende
og har en bedre effekt som virkemiddel i rovviltforvaltningen
enn dagens ordning. Det er samtidig en målsetting
at ordningen i seg selv skal stimulere til taps reduksjon. Det
må også legges til grunn at dagens ordning er utviklet over tid,
og at de vurderinger som historisk er gjort vedrørende dataflyt,
kunnskapsgrunnlag, satser med mer, skal tas hensyn til også
ved utvikling av alternativer. Ekspertutvalget har drøftet og
delvis analysert ulike modeller som grunnlag for en anbefaling.
Vurdering ene under er uttrykk for utvalget sin generelle vurdering,
men det kan ikke legges til grunn at utvalget er enstemmig
i vurderingene.
8.1. Justere dagens erstatningsordning
Ekspertutvalget mener dagens ordning har flere
mangler . En justering av regler eller rutiner for
skjønns utøvelse kan forbedre ordningen. Da vil også
den alminnelige aksept øke. Samtidig må en unngå å
etablere nye rutiner som genererer mer konflikt. En
videreføring av dagens ordning med endringer vil føre
til mindre omstilling for både foretak og erstatningsmyndighet,
enn ved en overgang til helt nye prinsipper.
En justering av dagens ordning forutsetter et
bedre datagrunnlag for erstatningsmyndigheten.
Dagens erstatningsordning er basert på en individuell behandling
av hver enkelt søker og en målsetting om å erstatte korrekt
antall dyr i hver besetning. En slik ideell fordring setter store
krav til erstatningsmyndighetens tilgjengelige datagrunnlag og
skjønnsutøvelse. Per i dag er kunnskapen knyttet til hver søknad
ikke tilstrekkelig for å sikre en presis og likt praktisert skjønnsutøvelse.
Utvalget mener likevel det er mulig å forbedre dagens
ordning gjennom noen tilpasninger. Noen av disse tilpasningene
vil også ha verdi for andre modeller for erstatning.
SNO sin sentrale rolle i forhold til kadaverdokumentasjon over
hele landet gir en god kunnskapsstatus for forekomst og indikasjon
på tapsomfang til rovviltartene. Rovviltkontaktnettet
er kostbart, men utvalget ser at kostnaden per dokumentasjon
som regel har langt større verdi enn det aktuelle kadaveret.
For eksempel kan dokumenterte kadaver gi store utslag for
erstatningsutbetalinger i nærområdet. Det vil på den andre siden
være kostnadskrevende å øke dokumentasjonsgraden, og
økende dokumentasjon vil kunne øke rovdyrenes drapstakt på
sau ytterligere, jf. kapittel 6.1.
Det er lite ytterligere dokumentasjon å hente inn ved å bygge ut
SNO med flere ansatte, men i en del områder av landet bør brukerne
stimuleres til å øke innsatsen for å finne igjen kadaver og
melde fra til SNO. Likevel er det i enkelte beiteområder svært
vanskelig å gjenfinne kadaver både på grunn av rask nedbryting
og store beiteområder. I slike områder er man avhengig av tekniske
hjelpemidler som radiobjeller og kadaverhunder for å øke
gjenfinningsgraden.
Det er lite konflikt om de satser som blir brukt per erstattet
beite dyr. Satsene er ment å være romslige og høyere enn
slakte verdien, for å dekke følgekostnadene knyttet til tap.
Sammen med SNO sine utgifter til kadaverdokumentasjon og
fylkesmennenes arbeid med erstatningsbehandling betyr det at
de samfunnsøkonomiske kostnadene ved modellen er høye.
Utvalget vil peke på følgende forslag til endringer av dagens
modell:
• Krav om skadedokumentasjon ligger fast, men kan forenkles.
På den måten kan konflikten rundt dette kravet i erstatningsforskriften
reduseres.
• Fylkesmannens skjønnsrom må begrenses gjennom tydeligere
retningslinjer for praktisering av erstatningsforskriften §
8. Dette kan oppnås ved å regelfeste hvilke omstendigheter
som normalt bør gi full erstatning for alt tap utover normaltap
og i hvilke tilfeller tap utover normaltap bør innvilges delvis.
• Parametrene som ligger til grunn for utregning av erstatningssatsene
bør gjennomgås og forenkles.
• Normaltapsprosjektet bør videreføres med sikte på å øke
kunnskap om andre tapsårsaker på beite utover rovvilt.
• Bruk av elektronisk overvåking vil kunne bidra til at antall innmeldte
kadaver til SNO for undersøkelse og dokumentasjon
øker. Dette vil gi et bedre beslutningsgrunnlag, men også økt
arbeidsmengde og kostnad for SNO.
• Søkere kan avkreves ytterligere opplysninger om besetnings­
38